Unge psykisk syke får ikke hjelpen de trenger

HELSEPOLITIKK: Høie mener regjeringen har gjort mye for at behandling av unge psykisk syke har blitt bedre. Vi erfarer det motsatte.

I en artikkel 5. mai forteller Ulrikke Torgersen om sin psykiske sykdom og hennes opplevelser med hjelpeapparatet. Artikkelen avsluttes med at Bent Høie i en mail til Aftenbladet sier at han er uenig i at regjeringen har sviktet unge i helsepolitikken.

Registrert endring

Jeg er regionleder ved Veiledningssenteret for pårørende Vest-Norge og har snakket med pårørende til psykisk syke og rusmiddelavhengige i 10 år. De siste årene har vi registrert en endring i omsorgsbyrden til de som oppsøker oss. Det er for øvrig noe mange lavterskeltilbud melder om.

Mange er foreldre til ungdommer som har psykiske utfordringer. De som oppsøker oss, er naturlig nok de som ikke opplever at de får tilstrekkelig hjelp fra det offentlige hjelpeapparatet. De fleste har vaert i kontakt med hjelpeapparatet en stund og stått på for ungdommen sin.

Mange har vaert innom BUP, og mange har erfart at hos BUP blir ungdommen utredet, får en eller flere diagnoser, ev. ingen diagnose, og så blir de overlatt til seg selv igjen.

Foreldrene får ansvaret

Det er ikke uvanlig at de får beskjed om at ungdommen er for ung og behandlingsudyktig, eller behandling blir avsluttet fordi man vil unngå behandlingstretthet. Dette kan høres klokt og riktig ut, men utfordringen er at da er det foreldrene som får ansvar for et alvorlig sykt barn, i flere år.

Når foreldre spør hjelperne om råd til å håndtere den krevende situasjonen de har kommet i, får de beskjed om å leve som normalt. Hvordan lever man normalt i en familie når en ungdom ikke kan spise, eller ikke kan gå på skolen, eller er deprimert og egentlig ønsker å dø, eller har så mye tvangshandlinger at de ikke kommer seg noe sted, eller okkuperer badet og skjaerer seg med barberblad? Det må familien finne ut av selv.

Noen foreldre var svaert bekymret for sin ungdom som ville dø og ringte hjelpeapparatet. «Ikke la han vaere alene, fotfølg han.» Det hadde de allerede gjort noen døgn. Hvordan fortsetter man med det, når man skal på jobb, for eksempel, hva forteller man til små søsken, og når er det trygt å slippe opp? Det må de finne ut av selv.

Ukene og månedene går

Foreldre som har ungdommer som er behandlingsdyktige, kan også møte på utfordringer. Det kan eksempelvis hende at spesialisten som skal behandle OCD, kan konkludere med at ungdommen har en angstlidelse, som må behandles før han kan behandles for OCD og henvises til spesialisten som kan behandle angst. I verste fall oppdager denne spesialisten at ungdommen har en depresjon, som må behandles før angsten kan behandles og henviser videre til depresjonsspesialistene. Ukene og månedene går, og familien prøver så godt de kan å leve normalt mens de venter, i en veldig unormal hverdag.

Så, Bent Høie, hvis det stemmer det du sier at flere behandles, ventetiden går ned og mer penger bevilges, så er behandlingen til de alvorligst psykisk syke ungdommene ikke god nok. Vår erfaring gjennom samtaler med pårørende et at jo alvorligere psykisk syk en ungdom er, jo mer utfordrende er det å finne rett behandling, og jo mer overlates de til seg selv og sin familie som utsettes for et ekstremt press.

Når foreldre spør hjelperne om råd til å håndtere den krevende situasjonen de har kommet i, får de beskjed om å leve som normalt.