Hvor er barnevernet?

BOK: Naert og medrivende portrett av forsømt barn og dysfunksjonell mor.

Brynjulf Jung Tjønn: Kvar dag skal vi vere så modige. Roman. 175 sider. Cappelen Damm.

Barnevernet får som regel pepper samme hva det gjør, enten det griper inn sent eller tidlig, med eller uten politi, gjør for mye eller for lite, opplagt burde ha forstått eller åpenbart har misforstått.

Sjelden roses barnevernet for alle sakene som håndteres til barnets beste. Sånn sett kan Brynjulf Jung Tjønns (f. 1980) roman kanskje leses som et forsvar for barnevernet og en anmodning til alle voksne om å reagere på egne fornemmelser om at alt ikke er som det burde vaere.

Det handler om tiåringen Isak som bor sammen med en tungt deprimert og fullstendig dysfunksjonell mor i en liten, ikke naermere navngitt bygd. Moren går aldri ut, hun sitter stort sett og ser tv. Ofte er hun så syk at hun ikke orker å stå opp, og tåler ikke å ha Isak i naerheten. Da hender det han stikker til skogs eller holder seg hos nabobonden Morgan, som ikke sier stort og har det med å gi ham kjeks og lukte på håret hans. Moren derimot har ikke engang kapasitet til å gi gutten en klem. Noen ganger ligger hun på stuegulvet og kaster opp.

«Du må redde meg, gutten min,» sier hun. Andre ganger må han hjelpe henne opp av badekaret.

«Du må vere heime og hjelpe meg,» sier moren. Han gjør innkjøp og kriter hos kolonialhandleren, og er mye borte fra skolen, men forsøker å holde tingene skjult for sin eneste venn Yardan, laereren og andre, isaer siden han og moren i det siste, og stadig oftere, har måttet gjemme seg bak gardinene for folk moren betegner som «Jehovas vitner».

Da det hele virker som mest grått og håpløst, dukker Morgans kjaereste Line opp og tar Isak med til stranden, på grilling og andre slike ting som såkalt vanlige familier gjør. Men fordi vi ser verden gjennom Isaks øyne, etableres det underveis en nerve som ikke nødvendigvis er reell, men som villeder leseren til å mistenke bipersonene for alt mulig. For Morgan og Line har jo også en bør, viser det seg.

Romanen er episodisk oppbygd, kapitlene korte, scenene skarpt tilskåret, og språket klart og enkelt. Tjønn er en dreven forfatter. Med «Kvar dag skal vi vere så modige» har han skrudd sammen en fin tekst som kaller på leserens omsorg og medfølelse.