Vondskapens imperium sett frå venstre
BOK: Utviklinga i Putins Russland skremmer, men har russarane så stor makt som Luke Harding vil ha oss til å tru?
Storbritannia, og om Russlands rolle i det amerikanske presidentvalet i 2016.
Imponerande og spennande Årets bok, «Skyggestaten», går vidare på den same tematikken. Undertittelen «Mord, kaos og Russlands manipulering av Vesten» oppsummerer godt kva boka handlar om. Harding tek blant anna for seg drapsforsøka på Sergej Skripal og Aleksej Navalnyj, høgteknologisk krigføring og desinformasjon via sosiale medium, krigføringa i Ukraina og Russlands forsøk på å påverka Brexit-avrøystinga og amerikansk politikk.
Det er på mange måtar ei imponerande bok. Harding følgjer pengane – og datastraumane. Han viser inngåande kjennskap til GRU, FSB og andre russiske hemmelege tenester, og han gir oss eit fascinerande og skremmande innblikk i moderne elektronisk etterretning. Harding portretterer agentar, tvilsame forretningsfolk og ditto politiske operatørar så naert at ein av og til kunne tru at han var flue på veggen.
Og han skriv drivande og spennande, godt omsett av John Grande, med fleire referansar til norske forhold. «Skyggestaten» kan minna om ein spionthriller, og det er neppe tilfeldig at sitat frå John le Carré innleier fleire av kapitla. Men av og til kan det vera krevjande å henga med i alle intrigane og den avanserte teknologien, og den vanlege lesaren blir nødvendigvis prisgitt forfattarens framstilling.
Ein kan også irritera seg over at Harding iblant blir i overkant dramatiserande og bombastisk, og ikkje oftare drøftar innvendingar mot sine eigne hypotesar. Han er tydeleg skuffa over at spesialetterforskaren Robert Mueller ikkje fann tunge nok bevis på samrøre mellom Trump-kampanjen og Russland i 2016, og forklarar det med at den mangeårige FBI-sjefen var «ekstremt skuddredd» og ikkje våga utfordra presidenten. Ein mindre skråsikker skribent ville nok spurt seg om saka eigentleg var så klar som Demokratane ville ha det til.
Kor dyktige er dei?
At dei russiske hemmelege tenestene er kyniske og nådelause, og at dei har ambisjonar om å påverka andre samfunn i samsvar med Russlands interesser, er vel dokumentert. Det er dei heller ikkje aleine om i den globale spionverda. Men kor dyktige er dei eigentleg?
Harding stiller enkelte stader dette spørsmålet. Likevel sit ein under lesinga igjen med inntrykk av at svaert mykje av det som har skjedd av galne ting i verda dei siste åra, skuldast mørke krefter i Putins trollfabrikkar. Forfattaren går langt i å hevda at både Brexit og Trumps valsiger var eit resultat av russisk innblanding.
For Harding blir dagens Russland dermed eit liknande «Vondskapens imperium» som Sovjetunionen var for Ronald Reagan på 1980-talet. Ein kan undrast på om han her målber ein konspiratorisk tendens blant vestlege venstreog sentrumsliberale. Det er jo freistande å tolka politiske nederlag som resultat av lumske alliansar mellom mektige ytre fiendar og moralsk forderva «populistar» i eigne land, og ikkje som manglar ved eigen politikk. Dermed kan ein lettare bagatellisera den misnøya som skaper protestvilje blant store grupper av veljarar. Putin fiskar nok i rørt vatn, men grumset er i stor grad heimeavla.
Slik blir «Skyggestaten» både ei bok om Putins hemmelege politistat, men også indirekte om verdsbildet til dei som vil vera motkrefter mot Putin i Vesten. Det gjer faktisk ikkje boka mindre interessant.
Han skriv drivande og spennande, godt omsett av
John Grande, med fleire referansar til norske forhold.