Å krympe en hovedstad
GJESTEKOMMENTAR:
Hvor lenge skal Washington DC vaere en koloni?
Hva skjer om en amerikaner flytter rett over gaten Western Avenue fra delstaten Maryland og inn i Washington DC? Egentlig ingenting – bortsett fra at hun mister stemmeretten.
Har ikke amerikanske statsborgere i den føderale hovedstaden Washington DC vanlig stemmerett? Nei, og USA er det eneste demokratiet som blankt nekter innbyggerne i sin hovedstad denne politiske rettigheten.
Tidligere i år la Demokratene i Representantenes hus i Kongressen fram et lovforslag – H. R. 51 – om at innbyggerne i Washington DC skal få stemmerett. Blir forslaget vedtatt, blir det slutt på hovedstadens kolonistatus. Men som vanlig kan Senatet begrave lovforslaget. Da får ikke USA sin 51. delstat.
Som mye annet gammelmodig i USA ligger demokratiproblemet for innbyggerne i Washington DC godt forankret i den over 230 år gamle grunnloven. Grunnloven ga Kongressen fullmakt til å etablere et distrikt, District of Columbia (DC), for den nye føderale staten. Området skulle ikke vaere større enn om lag 259 kvadratkilometer («ten Miles square» – og merk at Grunnloven bare setter en maksimumsgrense) og den føderale regjeringen skulle ha monopol på lovgivning over dette geografiske området.
Ekskludert fra valg
Kompromisset mellom nord- og sørstatene endte opp med å legge den nye hovedstaden i et område ved sammenløpet av elvene Potomac og Anacostia. Formen
ble et kvadrat stående på spissen, der delstatene Maryland avsto 163 kvadratkilometer og Virginia avsto 96 kvadratkilometer (Virginia fikk området sitt tilbake i 1847).
Mens stemmeretten gradvis ble utvidet til å inkludere voksne i alle delstatene, ble innbyggerne i DC fortsatt ekskludert fra alle føderale valg. Først med den 23. grunnlovsendringen i 1961 fikk innbyggerne stemmerett, dog bare i presidentvalg. Byen fikk da et antall valgmenn som aldri skulle overgå antallet for den minst folkerike delstaten i USA. Med andre ord tre valgmenn.
I 1978 sendte Kongressen ut til delstatene et grunnlovsforslag som ville definere DC som en delstat for alle føderale valg. Forslaget ville gitt DC to senatorer og én kongressrepresentant. Delstatene mente flere politikere i DC ville utvanne deres egen representasjon i Kongressen, så forslaget døde hen. I dag er fortsatt flertallet av amerikanere negative til at DC skal bli en delstat.
Bare jordlapper tilbake
Fortsatt kan ikke innbyggerne i DC velge representanter til Kongressen, nasjonens lovgivende forsamling. Men skatt skal de fortsatt betale. Med ekko tilbake til uavhengighetskampen mot England ble byens motto trykket på bilskiltene så ingen skulle glemme koloniens ydmykelse: «Taxation Without Representation» (beskatning uten politisk representasjon).
I år har lovforslaget til Demokratene fått koden H. R. 51 som riktig for å understreke at planen er å gjøre DC til den 51. delstaten. Denne gangen går forslaget ut på å skrumpe inn det føderale territoriet i DC til kun å inkludere jordlappene rundt de viktigste føderale institusjonene, som Kongressen, Det hvite hus og Høyesterett.
Området som blir til overs etter krympingen, og som opprinnelig kom fra Maryland, kan etter en vanlig lovgivningsprosess faktisk bli en delstat. Husk at grunnloven ikke setter noen nedre grense for hvor lite dette føderale territoriet kan vaere. Med et føderalt territorium fortsatt intakt slipper man å kjøre inn i blindgaten som heter grunnlovsendring.
Selv om stemmerett er et høyverdig demokratisk prinsipp, ligger det selvfølgelig rå politiske interesser bak. Demokratene var tilsynelatende mindre opptatt av å gjøre DC om til en delstat da partiet selv hadde solid flertall i Kongressen. Nå som den politiske polariseringen har gjort de to store partiene jevnstore, vil stemmerett til DCs innbyggere, med sin høye andel fargede innbyggere, garantere at DC leverer seier og representanter til Demokratene i valg etter valg.
Forsiktig med hva du ønsker Republikanerne kjøper ikke demokrati-argumentet om at DC trenger å bli en delstat. De er heller ikke interessert i at Demokratene skal sikre seg to senatorer og en kongressrepresentant. Samtidig harselerer Republikanerne over at DC er altfor liten til å bli en delstat (i areal dekker DC bare 62 prosent av Stavanger kommune), og at DC aldri vil nå opp til standarder i andre delstater (og ser hendig bort fra at DC nå har flere innbyggere enn delstatene Vermont og Wyoming).
Så etter regelen om at man skal vaere forsiktig med hva man ønsker seg fordi man kan risikere å få det, lanserer Republikanerne et lite kunstgrep. Hvis Demokratene mener alvor med å gi innbyggerne i DC stemmerett i føderale valg, er løsningen enkel. Da er det bare å omgjøre den 23. grunnlovsendringen til å slå fast følgende: I føderale valg skal velgere i DC stemme i den delstaten (les: Maryland) som ga landområder til DC.
Går dette kreative forslaget gjennom, blir det seier til begge partiene. Republikanerne kan ta aeren for å utvide stemmeretten i USA, og uten at det koster partiet noe som helst, – mens Demokratene også kan ta aeren for å utvide stemmeretten i USA, men som i fiskehistorien nå bare kan fortelle om svaeringen som glapp.
Selv om stemmerett er et høyverdig demokratisk prinsipp, ligger det selvfølgelig rå politiske interesser bak.