Gjerdehopperen

DRØSET: Det var noen år siden hun hadde vaert ung, hun måtte medgi det.

Sånn ung, ung, ordentlig ung i alder, mente hun. For fortsatt var hun jo – i likhet med sin evigunge far på 70+ fortsatt svaert ung. Inni seg. Det å plutselig havne i aldersgruppen «4554» på spørreskjemaene fra myndighetene hadde vaert et tøft slag. Det å vite at middelalderen lusket rundt henne. Men noen gleder hadde hun fortsatt. Hun var fortsatt – etter snart 25 år i bedriften – yngst på sin avdeling, men hun var litt i tvende sinn om det faktisk var positivt.

Hun var fortsatt den yngste i jentegjengen, der

50-årsdagene hadde kommet og gått allerede.

Det var jo gledelig.

Junioravdelingen som fikk vaere med de store, kule jentene, liksom. Det ga en barnslig lykke. Hun hadde en gang – la oss ikke rippe opp i hvor mange år siden det var – fått høre av hudpleieren at hun hadde så fin, ungdommelig hud, og ikke trengte å bruke de sterkeste produktene.

Og nå var hun altså rett og slett litt for ung. Og litt for lite skrantende. Og ikke for feit, noe som var litt overraskende, ettersom inntrykket hennes da hun gikk på vekten sist, ikke stemte helt der. Men denne gang var det nesten en ulempe å vaere så ung og frisk. For hun konstaterte jo at de rundt henne begynte å nyte livet mer og mer, som nyvaksinerte, fullvaksinerte og inne i en egen boble, der man kunne drikke vin i festlige lag, litt tettere på hverandre. Hun hadde ikke engang fått tid for vaksineavtale.

Og hun husket fortsatt med glede historien fra barnehagen, da hun som godt voksen mor fikk følgende attest fra guttungen: «Mammaen hans er 24. Og mammaen hans er 27. Og hun der er 29, eller hun sier hun er det. Og du er... 41. Men du er den eneste som hopper over gjerdet når du har levert barnet ditt». Så fikk hun heller hoppe litt mer over gjerdene da. Mens hun ventet på denne sms-en.

Det å vite at middelalderen lusket rundt henne.