Et viktig oppdrag
LEDER: Pandemien har laget mange sår i samfunnet. Idretten har fått et dypt kjøttsår.
Denne uken kom det fram tall som viser at 177.825 medlemmer forsvant fra Norges Idrettsforbund i 2020. Dette kan ha direkte betydning for folkehelsen, men det har også betydning for økonomien rundt om i idrettslagene, for ansatte og for lokalsamfunn.
Det er selvsagt ikke fristende å betale medlemskontingent når det er treningsforbud, eller dersom det i månedsvis må gjennomføres liksom-øvelser på grunn av kontaktforbud. Det kan også ha begrenset interesse for mange å vaere med på et lag som ikke kan reise til stevner, spille kamper eller treffe utøvere fra andre klubber og landsdeler.
Hvor mange arbeidstakere som har vaert helt eller delvis permittert eller sagt opp fra stillingene sine, er uklart, men idretten er uansett en betydelig arbeidsgiver, så også dette feltet er berørt.
Kompensasjonstiltakene fra regjeringen har rettet opp i en del av økonomien i dette. Med liten aktivitet følger det dessuten lavere utgifter, så den økonomiske biten er ikke nødvendigvis den som har rammet hardest. Samtidig er ikke de fleste klubbene i Norge opptatt av å bygge pengebinger. De skal bygge sunne vaner inn i livene til folk. De skal gjøre fysisk aktivitet til en del av hverdagen for barn og unge og de skal vaere samlingspunkt i lokalmiljøene.
For mange er denne baerebjelken blitt borte. Erfaring viser at frafallet fra idretten er på det høyeste blant ungdom noe oppe i tenårene. Mange av disse har nå gått naermere to år uten saerlig aktivitet. Hvordan disse skal lokkes tilbake blir en stor utfordring, ikke bare for idrettenes egne lag og organer, men også for politikerne.
Den nyutnevnte kulturministeren Anette Trettebergstuen (Ap) har opplagt en stor sak å kaste seg over her.
Hun har heldigvis en ende å begynne i, for tidligere i høst la Trettebergstuens forgjenger Abid Raja (V) fram plan og penger for en mer inkluderende idrett. Den legger opp til både å bevare, men også styrke idretten som arena for inkludering og mot utenforskap.
Allerede sist helg var statsråden på det ekstra idrettstinget og snakket fram både dialogen og pengebruken fra myndighetenes side. denne uken fikk hun også idrettens søknad om 795 millioner kroner i tippemidler for neste år. Pandemien holdes fram som hovedårsak til at det legges inn 6 prosent økning fra i år.
Dette vil vaere viktige investeringer, men det er samtidig like viktig å følge tett med på all den positive aktiviteten som skjer utenfor den organiserte idretten.
Klubbene skal vaere samlingspunkt i lokalmiljøene.
Da hun var liten, hadde de ofte hatt tall-leker som nå i voksen alder virket helt surrealistiske.
«Tenk på et tall!» – Mhm. «Er det 5? – Nei. «Er det 8632?» – Nei. «Ååååå. Eg vett. Det e 11.» – Kossen klarte du det? Sykt bra! Og sånn gikk nu timan. Men dette var noe annet.
Noen tall brant seg inn på minnet. Ta for eksempel 23. Det var draktnummeret til den majestetiske basketspilleren Michael Jordan, nummeret som fortsatt står på baskettrøyer og utstyr verden over.
Fotballdoldisen David Beckham byttet fra 7 til 23 da han kom til Real Madrid, inspirert av Jordan (og det faktum at hans drømmetrøye var opptatt av en annen stjerne).
I matteverdenen er 23 lett kongelig: Det er et primtall, og kan bare deles på seg selv eller 1.
Kanskje hun skulle brukes i bakgrunnen – som dekor eller et tre,
I litteraturen var William Shakespeare, samt en haug med andre spennende mennesker alle født den 23, en dato god som noen.
Er du troende, er Salme 23 en av de best kjente fra Bibelen. («Herren er min hyrde»). Hadde hun vaert et troende menneske, hadde hun funnet trøst i det. Men for henne var 23 et tall som alle andre. Helt til hun fikk Mailen. Med stor M. Hun husket jo at danselaereren spurte om hun ville vaere med på litt show før jul. Ett eller to show kan jeg vel klare, hadde hun tenkt. Kanskje hun skulle brukes i bakgrunnen – som dekor, et tre, eller holde plakater. Hun var god til det. Hun var ikke fullt så god til å danse riverdance. Men nå hadde hun altså fått Mailen. Og der sto det at studioet skulle ha 24 show, og at hun skulle få vaere med på 23 av dem. Siden det hadde tankene svingt mellom panikk og skrekkblandet fryd.
Altså, det var jo viktig å holde seg i aktivitet. Og hun hadde fri de helgene. Og hun hadde jo kjøpt nye dansesko. Og de andre var jo helt supre, så om hun glemte noe, kunne de alle trinnene. Og hvis hun bøyde seg litt ned, var det ikke så lett å se henne, om hun bare sto bakerst. Men 23 ... Det var under halvparten av alderen hennes. Nå ventet hun bare på neste mail. Den med hva antrekket skulle vaere. Det var helt sikkert spandex. Med glitter. Og frynser.