Er det nok å kunne skrive godt?

BOK: Velformulert, men for dvelende og ofte kjedelig.

Terje Holtet Larsen: «Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene». Roman. 223 sider. Oktober.

Også i sin 12. roman demonstrerer Terje Holtet Larsen (f. 1963, debut 1991) at han har et finslepent språk. Her er det ingen mangel på velpleide, slyngete setninger fulle av stilsikre, elegante formuleringer.

Men dessverre blir denne velmodulerte teksten ofte så dvelende i uttrykket, så blottet for emosjonell intensitet og dramatisk snert, at jeg motvillig merker at jeg kjeder meg. Da har både forfatteren og jeg et problem.

Kort fortalt står vi overfor en jeg-roman der fortelleren er en navnløs mann i 20-åra, åpenbart bosatt i Oslo. Den første scenen er lagt til en kirkegård, og gjennom et ukronologisk handlingsforløp får vi gradvis innblikk i hvorfor han befinner seg akkurat der.

Sju år gammel ble han plassert hos besteforeldrene av en ung mor som siden valgte å kutte alle bånd til sønnen. Først da mora døde som 43åring og sønnen ble bedt om å rydde ut av den kommunale leiligheten der hun bodde sine siste år, får han en smule kjennskap til den tilvaerelsen hun må ha hatt som selskapsdame for fiffen – altså som luksushore – tilsatt hos «den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene», en slags femme fatale som jeg-personen nå oppsøker. Hun er i sekstiåra og serverer limonade i høye glass, i en idyllisk hage flankert av tennisbaner og høylytte stønn fra spillere man ikke ser.

Som alle de andre karakterene i boka forblir den tidligere bordellmammaen navnløs, også når jeg-fortelleren flytter inn hos henne og de to innleder et seksuelt forhold. Men verken skildringen av denne erotisk ladde forbindelsen mellom en ung mann og en eldre kvinne, eller jeg-karakterens forhold til kunststudenten omtalt som den unge kvinnen med det flommende røde håret og gullsandalene, må få noen til å tro at det dreier seg om en frodig, myklesk oppvisning i sterke drifter og vital sengeakrobatikk.

Her er tonen lavmaelt, de dristige detaljene fravaerende, en undertekst av usagt det viktigste litteraere grepet. Det samme ser man når fortellingen naermer seg visse lyssky affaerer som fortelleren blir involvert i, og når historien fisler ut i en sorgfull, åpen slutt.

Den kjølige distansen, den temmelig innfløkte syntaksen, bruken av «glupe» metakommentar som tar for seg ulike sider ved den teksten som nedfelles på papiret – ingen skal kunne si at denne forfatteren ikke er «flink» nok.

Men dessverre framstår han også tidvis som kjedelig. Det er verre.