Stavanger Aftenblad

Når alle har for mye å tape

KOMMENTAR: Nytt fredsiniti­ativ i Midtøsten baserer seg på en konføderas­jon mellom Israel og Palestina.

- Ahmad Budeiri Journalist, Øst-Jerusalem

Etter 10 år med total stillstand for fredsforha­ndlingene mellom Israel og Palestina er det endelig kommet et nytt forslag på bordet. Bordet? Jeg kommer tilbake det med bordet.

Yossi Beilin, fredsaktiv­ist og tidligere statsråd i Israel, er arkitekten bak det nye forslaget til fred mellom israelerne og palestiner­ne. I dette partnerska­pet for fred inngår også Hiba Husseini, en advokat i Øst-Jerusalem.

Planen som de har jobbet med i to år, og som er lagt fram for FNs generalsek­retaer António Guterres, er et dokument på 100 sider som går detaljert til verks i et helhjertet forsøk på å unngå alle humpene i veien som har skapt problemer for tidligere forhandlin­ger.

Konføderas­jon

Planen baserer seg, ifølge Yossi Beilin, på det for lengst døde Genève-initiative­t, som da det ble presentert i 2003, praktisk talt ga hele Vestbredde­n og Gaza til palestiner­ne, mens de israelske grensene mer eller mindre ble tilbakefør­t til 1967-nivå.

Det nye er at en palestinsk og en israelsk stat side om side skal ha felles sikkerhets­og finanspoli­tikk med utgangspun­kt i at statene utgjør en konføderas­jon, en sammenslut­ning av to ellers suverene stater.

Planen identifise­rer israelske bosettinge­r på Vestbredde­n som den største hindringen for fred. Og den konkludere­r med at de aller største bosettinge­ne – som i praksis er israelske byer på palestinsk land – skal høre til Israel, mens de mindre bosettinge­ne inngår i en palestinsk stat.

Dette er i seg selv en dristig og ny tanke, så dristig at et flertall av de israelske parlamenta­rikerne er imot den. Jeg vil ikke tenke på hvordan ideen kan bli mottatt av de israelske bosetterne.

Planen forutsette­r at begge stater aksepterer alle folkegrupp­er i Israel og Palestina som likeverdig­e, med like rettighete­r og plikter. Det vil i så fall kreve at Knesset – det israelske parlamente­t – må gå tilbake på sitt vedtak om at Israel er en jødisk stat.

Det krever også at palestinsk­e myndighete­r gir grønt lys for at israelere i eksisteren­de, jødisk bosettinge­r kan bli palestinsk­e borgere.

– Vi setter prosessen i revers og begynner med felles anerkjenne­lse, sier Hiba Husseini.

Hun mener dette vil løse ikke bare Jerusalem-problemet, men også flyktninge­rs rett til retur.

Én eller to stater?

Det er nok ingen tilfeldigh­et at store, internasjo­nale aktører som EU, USA, Russland og Kina er tilhengere av en tostatsløs­ning. Med jevne mellomrom inviterer de partene til å sette seg til forhandlin­gsbordet. Problemet er bare at det ikke lenger finnes noe bord.

Resultatet er at stadig flere politikere og aktivister går inn for en énstatsløs­ning. Problemet med denne løsningen er at den forutsette­r at Israel opphører å eksistere som en jødisk stat, og at den kanskje kan gjøre jødene til en minoritet i staten.

Sari Nussibeh, en av Yossi Beilins tidligere samarbeids­partnere, støtter énstats-tanken – eller rettere: Hun har gitt opp å få til en tostatsløs­ning.

Énstatsløs­ningen forutsette­r at store, politiske motsetning­er kan overkommes. For palestiner­nes del vil den innebaere gedigne politiske og sosiale omveltning­er. Så store, antakelig, at det å konstruere en tostatsløs­ning innenfor en føderasjon, en forbundsst­at som i USA og Tyskland – slik det nye fredsiniti­ativet legger opp til – framstår som en mer gjennomfør­bar løsning.

Spennende, men ...

Jeg synes den nye fredsplane­n er vågal og spennende. Her har noen endelig tenkt i nye baner, men det spørs om politikern­e vil applaudere dem. Til det er planen for langt unna målsetting­ene til både det palestinsk­e og det israelske lederskape­t.

På den ene siden har vi en israelsk stat med en bred koalisjons­regjering som knaker i sammenføyn­ingene, en stat som nylig ble stemplet som en apartheids­tat av både Amnesty og FNs spesialrap­portør, og som praktisk talt er politisk lammet.

På den andre siden har vi de palestinsk­e selvstyrem­yndigheten­e som regjerer takket vaere demokratis­k underskudd, og som ikke tør å gjennomfør­e frie valg på grunn av frykten for å tape.

På toppen av dette må et hvilket som helst fredsiniti­ativ ha støtte fra araberstat­ene og i tillegg ha en sterk sikkerhets­garantist for å vaere gjennomfør­bart. Det spørs om USA ønsker å underskriv­e en slik garanti, og det spørs om noen andre er i stand til det.

Krevende klima

Det gode er at alle deltakerne i dette spillet ser etter en vei ut av uføret. Noen vil bruke gamle verktøy, andre klekker ut nye ideer. Noen vil gå sakte fram for ikke å skape uro, mens andre igjen vil snu problemet på hodet og løse det på en upolitisk måte ved å slippe økonomiske krefter til.

Men de aller fleste innbyggern­e i

Israel og Palestina bryr seg ikke lenger. De vil bare ha stabilitet og forutsigba­rhet i hverdagen, slik at de kan holde på med livene sine.

Jeg synes den nye fredsplane­n er vågal og spennende. Her har noen endelig tenkt i nye baner.

 ?? JARLE AASLAND ?? Amar spiser sukkerspin­n i flyktningl­eiren Shatila i Libanon. Skal hun noensinne få vende tilbake til Palestina? Til hjemlandet verken hun eller foreldrene hennes har bodd i.
JARLE AASLAND Amar spiser sukkerspin­n i flyktningl­eiren Shatila i Libanon. Skal hun noensinne få vende tilbake til Palestina? Til hjemlandet verken hun eller foreldrene hennes har bodd i.
 ?? ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway