Når alle har for mye å tape
KOMMENTAR: Nytt fredsinitiativ i Midtøsten baserer seg på en konføderasjon mellom Israel og Palestina.
Etter 10 år med total stillstand for fredsforhandlingene mellom Israel og Palestina er det endelig kommet et nytt forslag på bordet. Bordet? Jeg kommer tilbake det med bordet.
Yossi Beilin, fredsaktivist og tidligere statsråd i Israel, er arkitekten bak det nye forslaget til fred mellom israelerne og palestinerne. I dette partnerskapet for fred inngår også Hiba Husseini, en advokat i Øst-Jerusalem.
Planen som de har jobbet med i to år, og som er lagt fram for FNs generalsekretaer António Guterres, er et dokument på 100 sider som går detaljert til verks i et helhjertet forsøk på å unngå alle humpene i veien som har skapt problemer for tidligere forhandlinger.
Konføderasjon
Planen baserer seg, ifølge Yossi Beilin, på det for lengst døde Genève-initiativet, som da det ble presentert i 2003, praktisk talt ga hele Vestbredden og Gaza til palestinerne, mens de israelske grensene mer eller mindre ble tilbakeført til 1967-nivå.
Det nye er at en palestinsk og en israelsk stat side om side skal ha felles sikkerhetsog finanspolitikk med utgangspunkt i at statene utgjør en konføderasjon, en sammenslutning av to ellers suverene stater.
Planen identifiserer israelske bosettinger på Vestbredden som den største hindringen for fred. Og den konkluderer med at de aller største bosettingene – som i praksis er israelske byer på palestinsk land – skal høre til Israel, mens de mindre bosettingene inngår i en palestinsk stat.
Dette er i seg selv en dristig og ny tanke, så dristig at et flertall av de israelske parlamentarikerne er imot den. Jeg vil ikke tenke på hvordan ideen kan bli mottatt av de israelske bosetterne.
Planen forutsetter at begge stater aksepterer alle folkegrupper i Israel og Palestina som likeverdige, med like rettigheter og plikter. Det vil i så fall kreve at Knesset – det israelske parlamentet – må gå tilbake på sitt vedtak om at Israel er en jødisk stat.
Det krever også at palestinske myndigheter gir grønt lys for at israelere i eksisterende, jødisk bosettinger kan bli palestinske borgere.
– Vi setter prosessen i revers og begynner med felles anerkjennelse, sier Hiba Husseini.
Hun mener dette vil løse ikke bare Jerusalem-problemet, men også flyktningers rett til retur.
Én eller to stater?
Det er nok ingen tilfeldighet at store, internasjonale aktører som EU, USA, Russland og Kina er tilhengere av en tostatsløsning. Med jevne mellomrom inviterer de partene til å sette seg til forhandlingsbordet. Problemet er bare at det ikke lenger finnes noe bord.
Resultatet er at stadig flere politikere og aktivister går inn for en énstatsløsning. Problemet med denne løsningen er at den forutsetter at Israel opphører å eksistere som en jødisk stat, og at den kanskje kan gjøre jødene til en minoritet i staten.
Sari Nussibeh, en av Yossi Beilins tidligere samarbeidspartnere, støtter énstats-tanken – eller rettere: Hun har gitt opp å få til en tostatsløsning.
Énstatsløsningen forutsetter at store, politiske motsetninger kan overkommes. For palestinernes del vil den innebaere gedigne politiske og sosiale omveltninger. Så store, antakelig, at det å konstruere en tostatsløsning innenfor en føderasjon, en forbundsstat som i USA og Tyskland – slik det nye fredsinitiativet legger opp til – framstår som en mer gjennomførbar løsning.
Spennende, men ...
Jeg synes den nye fredsplanen er vågal og spennende. Her har noen endelig tenkt i nye baner, men det spørs om politikerne vil applaudere dem. Til det er planen for langt unna målsettingene til både det palestinske og det israelske lederskapet.
På den ene siden har vi en israelsk stat med en bred koalisjonsregjering som knaker i sammenføyningene, en stat som nylig ble stemplet som en apartheidstat av både Amnesty og FNs spesialrapportør, og som praktisk talt er politisk lammet.
På den andre siden har vi de palestinske selvstyremyndighetene som regjerer takket vaere demokratisk underskudd, og som ikke tør å gjennomføre frie valg på grunn av frykten for å tape.
På toppen av dette må et hvilket som helst fredsinitiativ ha støtte fra araberstatene og i tillegg ha en sterk sikkerhetsgarantist for å vaere gjennomførbart. Det spørs om USA ønsker å underskrive en slik garanti, og det spørs om noen andre er i stand til det.
Krevende klima
Det gode er at alle deltakerne i dette spillet ser etter en vei ut av uføret. Noen vil bruke gamle verktøy, andre klekker ut nye ideer. Noen vil gå sakte fram for ikke å skape uro, mens andre igjen vil snu problemet på hodet og løse det på en upolitisk måte ved å slippe økonomiske krefter til.
Men de aller fleste innbyggerne i
Israel og Palestina bryr seg ikke lenger. De vil bare ha stabilitet og forutsigbarhet i hverdagen, slik at de kan holde på med livene sine.
Jeg synes den nye fredsplanen er vågal og spennende. Her har noen endelig tenkt i nye baner.