Departementets utredning om medisinutdanning er full av feil og mangler
LEGEUTDANNING: Enten forstår ikke Ola Borten Moe hva hans eget beslutningsgrunnlag om medisinutdanning viser, eller så lyver han om det.
Det er nødvendig med en faktasjekk på Ola Borten Moes påstand i Aftenbladet 14. mai om at beslutningsgrunnlaget for medisinutdanning viser at «pengene er klart best brukt på å bygge ut de eksisterende medisinutdanningene». Grunnlaget viser nemlig slett ikke det statsråden påstår. Grunnlaget avslutter med en oppsummering av de økonomiske konsekvensene av å etablere studieplasser ved de ulike universitetene. Deler man de årlige kostnadene på antall studieplasser, viser departementets egen utregning at disse vil vaere noe lavere ved UiS enn ved alle de gamle universitetene.
Uforståelig konklusjon
Årlige kostnader for UiS og Helse Vest samlet er på 3,2 millioner kroner per studieplass, mot mellom 3,5 og 3,8 millioner for modellene som foreslås fra UiO, UiB og NTNU, og 5,5 millioner for UiTs modell. Utredningen viser også betydelige investeringskostnader uansett hvilken modell som velges. For UiS er disse beregnet til mellom 245 og 497 millioner kroner, mot 401 millioner kroner for UiBs modell og 627 millioner kroner for en av UiOs modeller. Det er uforståelig at regjeringen kan fremstille dette som at «nyetableringer krever omfattende investeringer og er ikke kostnadseffektivt for å øke utdanningskapasiteten» i sitt fremlegg til revidert nasjonalbudsjett.
UiS sin modell er vel så kostnadseffektiv som de gamle universitetene, til tross for at arbeidsgruppen som har utredet dette, har lagt til betydelige ekstrakostnader på toppen av våre egne beregninger, uten å konsultere oss. UiS hadde ingen innsikt i hvordan arbeidsgruppen ville kategorisere ulike kostnader ved medisinutdanning. Vi har delt våre kostnader inn i kostnader til vitenskapelige og administrative årsverk. Arbeidsgruppen opererer med en tredeling mellom vitenskapelige, administrative og tekniske årsverk. De har lagt til et behov for 25 tekniske årsverk ved UiS som vi selv ikke har oppgitt. Samtidig bemerker de at vi har oppgitt behov for flere vitenskapelige årsverk enn de gamle universitetene. En redelig saksbehandling ville kanskje vaert å kontakte UiS for å spørre hvordan vi har klassifisert tekniske årsverk i vår utredning, men det har arbeidsgruppen ikke gjort.
Hva betyr disse tallene?
Tilsvarende utfordringer gjelder andre deler av rapporten. Når det gjelder behov for utstyr, har for eksempel arbeidsgruppen lagt til et behov for vitenskapelig utstyr på 50.000 kroner per vitenskapelig ansatt. En idé ville vaert å spørre om dette ligger inne i årsverkskostnaden i UiS’ utredning, som arbeidsgruppen påpeker at er høyere enn ved de gamle universitetene. Siden lønnsnivået er nokså likt på tvers av universitetene, er det nokså opplagt at ulikheter i kostnadene per årsverk reflekterer forskjeller i hva som inngår i beregningene.
Når det gjelder investeringer, er disse i all hovedsak knyttet til et bygg som arbeidsgruppen mener vi vil ha behov for, siden medisinutdanningen vil huse 60 ansatte og 70 studieplasser. Det er jo positivt om regjeringen ønsker å investere i et nybygg knyttet til medisinutdanning ved UiS, men vår erfaring er at flere studieplasser ikke nødvendigvis fører til bevilgninger til nybygg. Faktisk har ikke UiS fått noen nybygg bevilget over statsbudsjettet siden 2006, tross at vi har fått mer enn 900 flere årsverk og 5000 flere studenter siden den gang. Det nye helsevitenskapsbygget på sykehusområdet betaler vi over egen ramme. Arbeidsgruppen mener det er «gitt at en student trenger 20 m²». UiS har i dag arealer tilsvarende 11 m² per student. Dersom departementet mener det er gitt at vi trenger 20 m² per student, ser vi frem til omfattende byggeprosjekter ved UiS fremover.
Umulig å ha tillit til prosessen
Disse uklarhetene kunne vaert oppklart om arbeidsgruppen hadde vaert interessert i dialog med UiS. I stedet har de takket nei til våre tilbud om oppklaringsmøter, og de har holdt tilbake beslutningsgrunnlaget. Rapporten er datert desember 2021, men ble først publisert 12. mai 2022, uten at vi som part i saken har fått innsyn i denne før regjeringen tok sin beslutning. Samlet gir dette et inntrykk av en prosess der departementene har gjort sitt for å presse opp UiS sine kostnader så langt de kan. Når det likevel ikke har lyktes å presentere et kostnadsbilde hvor UiS sin modell er dyrere enn de gamle universitetenes modeller, gjengir regjeringen og statsråden beslutningsgrunnlaget på en misvisende og villedende måte. Det er umulig å ha tillit til en slik prosess.