Bibel for barselopprøret
BOK: Hovedpersonen må finne skriften på nytt etter å ha blitt mor. Leseren får servert det rike og opprørende resultatet.
Olga Ravn: «Arbeidet mitt». Roman. 429 sider. Oversatt av Inger Bråtveit. Samlaget.
I «Arbeidet mitt», den danske stjerneforfatteren Olga Ravns sjette utgivelse, møter vi en gravid forteller. Hun skal ta fatt på en roman om barseltiden med sin førstefødte sønn, som kom et par år tidligere. Men hvordan skal hun begynne på teksten, og hvordan fortsette og avslutte? Skriften er ikke den samme etter den livsomskakende fødselen. Hvordan skal hun makte å skildre en hovedrolleinnehaver – hennes fortidige selv – på et sted så mørkt at hun knapt tør å naerme seg henne i minnet?
Løsningen? I «Arbeidet mitt» får vi servert 13 begynnelser, 27 fortsettelser og ni avslutninger. For å skape avstand til smertefulle minner fra den første barseltida lager dessuten førstepersonsfortelleren en litteraer fordobling av seg selv: Lat oss kalla henne Anna.
På den måten, ved å veksle mellom «jeg» og «hun», kan hovedpersonen gradvis føye sammen historien som er hennes egen.
Behovet for avstanden blir klart da vi tas med til en fødestue hvor «Anna» bader i fysisk og mental smerte. Stunden da sønnen kommer, skulle jo vaere den lukkelegaste i livet hennar.
Men slik var det ikkje. Det var ei redsle. Sidan barnet kom, har eg kjempa med denne historia.
Og det er den historien – om livet fra den første graviditeten til fullbyrdelsen av den andre, om skrivearbeidet som tar fatt underveis – som gis. Det foregår i et vell av sjangerformater: prosastykker, dikt, brev og tenkte dialoger. I midtpartiet sklir det stundom litt ut; enkelte fortellende kapitler hadde ikke trengt å bli satt opp i verselinjer. Men i det store og hele er «Arbeidet mitt» som et glitrende stykke håndarbeid hvor hovedpersonen syr, vever og fletter sammen forfattergjerningen, identiteten sin, etter den store krisen: Det var en skrekk å bli mor, og en stund var hun fratatt skriften.
Ravn gir en ramsalt kritikk av strukturene som skambelegger forsøket på å kombinere morskap og kunstnerskap. Språket hennes er utrolig mørkt og vakkert, saerlig i diktpassasjene fra fødestua hvor fødselsdepresjonen trer frem da den hvite morsmelken kobles til det mørke og harde:
amminga ein svart og blank kanyle heng svevande i mørkeret utløyser jernet sitt og en skog av våt natt heavy metal
Disse linjene gjorde uutslettelig inntrykk da jeg anmeldte den danske originalutgaven for tidsskriftet «Bøygen» for noen år tilbake. Heldigvis er det bare å rope hurra for at forfatter og oversetter Inger Bråtveit også får vist fram sin begavelse når hun gjendikter Ravns rytme og billedbruk i nynorsk tapning:
Men om dette er amminga så er det same mørker som får steinane til å ferdast over skogbotnen gjennom tusenvis av år
«Arbeidet mitt» berører en rekke problemstillinger som hver seg kan fylle mange hyllemeter: fødsel, psykisk sykdom, likestilling i et historisk perspektiv og i skyggen av den skandinaviske velferdsstaten. Det er en roman om arbeidet i å gå gravid, gi omsorg, utøse kjaerlighet.
Fremfor alt er selve boka et nødvendig arbeid for den skrivende fortelleren. Boka blir beviset på at arbeidet med å føye sammen forfatter- og morsrollen er en krevende kamp. Ravn viser elegant frem hvordan skriftens verktøy likevel kan hjelpe henne til å bli hel igjen, etter en radikal omveltning.
En slik fortellermåte, i møte med bearbeidelse av voldsomme livsendringer, bør åpne barselmotivet for mange. Og oversettelsen kunne neppe vaert timet bedre. «Arbeidet mitt» gir nemlig et rått innblikk i virkeligheten som barselopprørerne kjemper for å synliggjøre over det ganske land i disse dager. Ravn vil få mange norske lesere, og det vil vaere fortjent.
Mathias R. Samuelsen: «Schonung. Eller:
Dei frivillige». Minneroman. 276 sider. Samlaget.
Forskning på nukleinsyrer tyder på at traumer kan gå i arv, rent biologisk. I Mathias R. Samuelsens (f. 1985) gode roman, «Schonung» (skåning, grid), forsøker således jeg-fortelleren å skrive seg fri fra et familietraume.
Farfaren satt i Natzweiler under krigen, «vi skulde forsvinne i Nacht und Nebel», og det har preget familien i alle år etterpå. «Tyskerne var stygge med farfar,» pleide farmoren å si. Han ble innlagt på sykehus i 1946. Her skrev han en 60 siders tekst om sine opplevelser, som danner utgangspunkt for og er spredt gjengitt i romanen.
Traumet har gått i arv til sønnen, forfatterens far, som har et «hjarte som ... tel ned» og 17 år gammel oversetter sanglyrikken til Serge Reggiani; og til sønnesønnen, som forsøker å skrive av seg traumet og har bestemt seg for å avslutte arverekken i en slags forsoningshandling. Det fører imidlertid til brudd med kjaeresten Maja («elsket»), jf. buddhismen og Schopenhauers «slør», men som han gjennom hele romanen har tenkte samtaler med.
Sorg, ensomhet og tungsinn forfølger de tre muselmenn i en fint komponert og velskrevet medley av minner og refleksjoner, der ulike sjangerelementer, metaperspektiver, og litteraere og musikalske referanser og allusjoner supplerer fremstillingen. Farfars tekst er klar og konsis med en nesten hemingwaysk adjektivgjerrighet, også når han skriver om inntrykket Francis Bull gjorde på Grini, og den står med sin tørre saklighet i skarp kontrast til jeg-fortellerens mer emosjonelle, sanserike, maleriske og poetiske utlegninger, i en slags repetitiv runddans, for ikke å si redun-dans, der de samme grunnleggende spørsmål synes å gå i loop.
Det er språklig variert og assosiasjonsrikt, men det er jo også forskjell på sorg og sutring, grubling og pludring, og helhetsinntrykket svekkes nok av romanens uklare skiller mellom dem. Her er ellers litt småplukk å pirke i, for eksempel går det i baddel for forfatteren (eller faren, oversetteren) med forskjellen på fransk «et puis» og «et plus», og til sist går liksom også romanen litt i oppløsning, som om forfatteren går tom for ting å si.
Farfarens fortelling stanser brått, bokstavelig talt midt i en setning (det er jo en romanansats i seg selv!) og avslutningen blir såpass vag at den nesten nøytraliserer det som er sagt før. Men hovedinntrykket er likevel at lyrikeren og gjendikteren Samuelsens første roman er både god og gripende lesning.