Jevnt middels fra Nordvestlandet
PLATE: På ingen måte dårlig, men Slegest fra Sognefjorden skaper heller ikke panegyriske tilstander.
Vestlendingene starter sitt fjerde studioalbum kraftig med «Innsikt». Et blytungt riff forfulgt av solide slagverk gir platen en mektig åpning. Vokalist og gitarist Eliassen tar så lytterne hurtig inn i den mer 70-tallsinspirerte «Evigheit på evigheit». Her makter Slegest å kombinere den mer lettbeinte metallen med inspirasjon fra tidlig norsk svartmetall. Det flyter sånn noenlunde bra i ørene, men også her er det Eliassens gitar som er verdt å legge merke til. Fenomenal.
Egentlig virker det som om Eliassen ønsker å droppe mikrofonen, og heller fokusere på plekteret og gitarstrengene. Men det var vel ingen andre som kjente på kallet, og da ble det åpenbart opp til bandets skaper. Kanskje en ny vokalist bør stå øverst på ønskelisten?
Gruppen girer ordentlig opp på «Forløysning og rus». Taktskifter, heftig gitar og god miksing gjør dette til en innertier.
Fullt så godt treffer ikke «Vinterkristus». Volum-knappen er fremdeles skrudd på elleve, men den er ikke like raffinert som sin forgjenger. Den blir i det hele tatt i overkant insisterende, noe innbyggerne i Leikanger vanligvis ikke er mest kjent for. Masete er vel egentlig ordet som best beskriver dette. Litt mye aggresjon og litt lite fingerspissfølelse.
I det undertegnede frykter at platen hadde dødd før siste låt, slenger Slegest ut «Oh baby» avslutningsvis. Det høres ut som en slags hard Turbonegro-demo. En liten overraskelse fra sidelinjen, der altså.
Og vipps, så var det hele over. Åtte gode låter, uten de enormt store høydepunktene. Det er ikke det at Slegest mangler noe, men det er sånn jevnt middels bra. Ikke fabelaktig, ikke dårlig, men nokså bra. En svak firer.
Beste spor: «Forløysning og rus» og «Oh baby»