En morder i huset

DRØSET: Det er bedre med ti fugler på taket enn en i kjeften.

Han hatet ikke kattene. Men han elsket dem ikke heller. Han var mer likegyldig. Og det var jo verst, ifølge fredsprisvinner Elie Wiesel.

Katter var uansett bedre enn hunder. Hunder luktet vondt og bråkte. De måtte leies rundt med bånd hver dag, uansett vaer, og noen andre, ofte eieren, måtte plukke opp driten etter dem. Altså ta fram en svart pose, bøye seg ned og klemme rundt den illeluktende, varme deigen, og så ta den med seg videre på turen. Hundeeiere var et eget folkeslag.

Katter var det mindre stress med. Men når det var stress, var det veldig stress. For eksempel når de halte fugler med seg inn gjennom katteluken.

Hvis fuglen deretter klarte å bakse seg fri fra kjeften på katten, og fortsatt var i stand til å fly, ble det øyeblikkelig en kamp mellom mennesket og katten om fuglen. Hvem fikk tak i fuglen først, eller aller helst fikk loset den ut i det fri igjen uten for store skader? Huset kunne se ut som en slagmark etter en slik episode, med fjører, blod og fugledrit overalt.

Katter var uansett bedre enn hunder.

Mens han, hvis han var alene i en slik situasjon, skjelte ut katten etter noter, og håpte at den fikk med seg noe av hva som var rett og galt, spesielt med tanke på fuglebestanden og sånn, hadde kånå en helt annen innstilling.

Kånå pleide å skryte av katten. Det var alltid den ene. Else, rovdyret. Gustav var tilbakestående, hvis det var lov å si i dag, og han visste antakelig ikke forskjell på en fugl og en sprettball.

Kånå hadde iallfall lest at katter trengte å få ros når de kom hjem med byttet. Hvorfor? Han husket ikke svaret. Men hvis det var noe de «trengte» å høre da, ville vel det eneste logiske vaere å gi dem det motsatte, slik at de, hvis man altså trodde på at katter hørte etter, sluttet med denne atferden. Det hørte ikke hjemme hjemme. I 2023.

Fugler skulle vaere ute. Katter kunne vaere inne. Hunder burde vaere ute i et eget anneks med topp moderne lydisolasjon.