Signy skal jobbe mindre for å bli verdens beste i idretten ingen har hørt om
HINDERLØYPE: Hinderløype-sporten er ukjent her til lands, men voksende internasjonalt. Nå har tre lokale utøvere planer om å sette Norge på verdenskartet i den relativt ferske idretten.
– Får vi på litt musikk?
Signy Karoline Kolstø, Katrine Haaland Leveraas og Espen Berget er i gang med oppvarmingen ved Trolljegeren litt utenfor Sandnes.
I hallen befinner det seg klatrevegger, tau, ringer, bukker og en hel haug med ulike hindre.
Signy får kroppen i gang med noen pullups. Katrine fyker over bukken, mens Espen klatrer i vei.
Det hele ser lekende lett ut, trolig er det også det.
For dem.
– Dette er en av de raskest voksende idrettene i verden, sier Espen.
Få vet hva idretten er
Vi tar det hele i ro og mak. For hva i all verden er det de egentlig holder på med?
– Det er ingen som vet hva dette er. Vi kaller det for OCR – Obstacle Course Racing. På godt norsk kan vi kalle det for hinderløype. Men når vi sier det, er det mange som tror vi mener hekkeløp. Det er det absolutt ikke, sier Signy.
Idretten handler om å komme seg fortest mulig fra A til B. Mellom A og B er det haugevis av hinder, enten det er tau som skal klatres, eller gjenstander som skal løftes. Lengden på løypene kan variere fra 20 minutter til naermere to timer.
Som oftest får underarmer kjørt seg underveis. Det samme gjør pusten.
– Det er noe helt annet å gjøre dette med 190 i puls, sier Espen hengende fra monkeybaren og ler.
Sikter mot toppen
De tre treningskameratene har alle som mål om å hevde seg i toppen.
I år arrangeres VM offisielt for første gang i Belgia. I tillegg har gjengen skumle planer for både NM (Nannestad) og EM (Ungarn) i 2023.
– Det hadde vaert kult og gått til topps i NM som også arrangeres for første gang i år, sier Espen.
– Jeg har et sølv i EM. Det hadde vaert kjekt å forsvare det, sier Katrine.
– Jeg håper på å kunne kjempe om en topp fem-plassering i VM, sier Signy.
Det er mer enn bare ord. Sistnevnte går selv ned i sin stilling som fysioterapeut for å ha mer tid til idretten, og da hovedsakelig til å restituere skikkelig.
Økonomisk er det fremdeles ikke mye å hente i idretten. Signy håper med enkelte private sponsoravtaler på å gå i null. Pengepremier i løp blir de ikke rike av.
– Men jeg vil se hvor god jeg kan bli. Derfor vil jeg satse nå, istedenfor å angre om fem år på at jeg ikke prøvde. Det er nå eller aldri. Jeg blir eldre jeg også, sier 29-åringen, som mener hun selv har mest å hente på å forbedre utholdenhetsegenskapene.
– Jeg har fått et treningsprogram av tidligere syklist, Mads Kaggestad. Skal jeg vinne, så er det kondisjonen som må bli bedre.
– Hverdagen lagt opp etter treningen
Hele gjengen har til felles at de ble introdusert til sporten ved en tilfeldighet. Da de først ble kjent med konseptet, innså de at de hadde et talent som ivret etter å bli sluppet løst.
Nå legges det ned drøyt med timer for å få mest ut av dette talentet.
– Det blir trening hver dag, og mye løping. Samtidig er ikke treningsprogrammet for strikt. Det skal vaere kjekt. Vil jeg ta en svømmeøkt en dag, eller springe i fjellet, så gjør jeg det, sier Katrine.
– De siste årene har det gått rundt 700 timer årlig til trening. I tillegg jobbes det ved siden av. Hverdagen er lagt opp etter treningen, sier Espen, som ikke legger skjul på at det tidvis er vanskelig å få tiden til å strekke til.
– Men heldigvis har jeg en fleksibel jobb. Jeg jobber i Folkehallene. Dermed blir det mye idrett, og jeg får ofte sneket inn litt trening i arbeidstiden. Det er gull verdt, for en skal også rekke å hvile mellom all treningen. Det er vanskelig når du jobber 08–16.
– Men det er sykt kult og verdt det hvis vi klarer å hevde oss internasjonalt og ta steget helt opp, avslutter han.