Pensjonisten

DRØSET: Hun våknet med et rykk. Det var midt på svarte natta. Ute var det stilt. Men for stilt?

Hadde hun hørt noen tasse i oppkjørselen? Eller noen som ropte? Nei. Natten var tyst. Ikke engang de mest vågelige svarttrostene hadde begynt på sin usedvanlig tidlige vårsang.

Underbevisstheten hennes forsøkte å fortelle venne noe. Men hva? Hva var det hun hadde glemt?

Hun hadde sovet godt, til en gnagende visshet om at noe ikke stemte hadde vekket henne.

Hun gikk gjennom listene som begynte å surre gjennom hodet hennes. Sette ut søppelet? Nei. Feil dag.

Hadde de glemt noe i vaskemaskinen? Nei. Han sirlige i heimen hadde kontroll på det.

Sto det noe på lading som ikke burde stå på lading? Nei. De hadde som nyttårsforsett å vaere flinke på det.

Hun forsøkte å legge deg ned og sove igjen, uten hell. Hjernen var i høygir. Så hun bare sto opp. Erfaring hadde vist seg at det var like greit.

Hun tasset en runde oppe, sjekket at alle hadde det fint. Og så vandret hun ned. Sjekket dørene. Kjente den der lille stemmen som

Det var kriselommeboken.

lå bak i hodet og gnaget på henne.

Og så oppdaget hun det. Det lille stettglasset som sto på kjøkkenet. Med en tann oppi.

På lappen sto det sirlig: «Tann! Ikke drikk!». Og så et hastig påført Ps. «Tannfeen du må legge cach oppi». Det var noe søtt over et barn som ville ha cash, men ikke visst hvordan man stavet det.

Hun åpnet MacGyver-skuffen der alt man trenger, men ikke vet hvor skal bo, befinner seg og hentet frem en sliten lommebok helt bakerst. Det var kriselommeboken, til de nødstilfeller man trengte «cach». Noen forskremte 50-lapper lå gjemt og glemt bakerst. Hun plukket ut en, tømte tannglasset og la pengene oppi. Så tasset hun opp trappene igjen. Hutrende la hun seg under dynen og forsøkte å sove, men nå var hun virkelig våken. Hun stirret opp i taket.

Seks tenner til. Det var det skoletannlegen hadde sagt. Seks tenner igjen av en lang karriere som tannfe.Eller fem nå da. Så kunne tannfeen og kriselommeboken pensjonere seg. Endelig.