Historien om Norges morsomste menn
HUMOR: Han hadde ett mål i livet: At andre lo av ham. Nå forteller revyveteranen Steinar Lyse hele historien.
– Foredrag? Nei.
Steinar Lyse er klar på hva dette ikke er. Og litt mer usikker på hva det faktisk skal vaere:
– Forestilling, kanskje. Eller fortelling?
Revyveteranen snakker om sitt nye prosjekt, «Hadde ett mål her i livet». Denne gang handler det ikke om det målet svigerfaren hadde på Jaeren, det som Steinar og kona fikk og bygde hus på – men om Målet med stor bokstav: Drømmen om å kunne leve av å få andre til å le.
Steinar Lyse, som blir 72 år i sommer, vil altså dra sitt publikum gjennom Stavangers humorhistorie. Noen begivenhetsrike tiår på 80 minutter. Servert fra små scener rundt i Rogaland. Lørdag fra Påfyll i Stavanger, så blir det litt Karmøy, litt sørfylket, så får han se hvordan det går.
12-åringens drøm
Vi møter Steinar som 12-åring foran humortempelet Chat Noir, en NRK-formidlet revyscene som plantet tanken i ham: Tenk å kunne leve av ...!»
Vi får høre om Nilsen Picket Tijuana Messing og Blues, bandet Steinar og kompisene i Hillevåg startet i 1968. Bandet ga opp før gjennombruddet, for å si det sånn. Men Steinar ga aldri slipp på drømmen om scenen, og han fikk god hjelp av talent, pågangsmot og tilfeldigheter.
– Jeg hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn på laererskolen i Stavanger, og endte derfor opp i Notodden. Der var det revy, og jeg ble med.
Løgnaser i Stavanger
Via omveier førte dette unge Lyse tilbake til hjembyen, til laererskolen på Ullandhaug og noen møter som kom til å endre hans liv og Stavangers humorscene. Lyse ble kjent med studentkollega Bjørn Aslaksen, første revy ble satt opp i 1976.
Året etter var Per Inge Torkelsen og Dag Schreiner, som også var laererstudenter, med. Før første møte i revygruppen som etterhvert skulle bli Løgnaslaget, kikket firerbanden utenfor laererskolen og fant Svein Tang Wa og
Gunnar Roalkvam. Gjengen ville også gjerne ha med seg sangeren Magne «Manna» Høyland, men han våget aldri kaste seg inn i humorfaget.
Men kvartetten, selve Løgnaslaget-kjernen, ble Per Inge, Dag, Bjørn og Steinar. Fire nestenlaerere som heller satset på absurd humor der de slapp til – i kjelleren hos Rogaland Teater, i foredragssalen på Stavanger museum, på de dårlige dagene søndag-onsdag på De røde sjøhus.
Heder – på overtid
Nå er vi tidlig på 1980-tallet, og Løgnaslaget var en etablert suksess. I 1982 ble Per Inge Torkelsen og Steinar Lyse de aller første norgesmestrene i humor, fikk nasjonal oppmerksomhet, men ble aldri invitert til Ledaal der andre norgesmestre fikk sin heder fra byens ordfører. Den kulturpolitiske skandalen ordnet en eldre kvinne opp i helt på egen hånd; hun strikket medaljer til de to løgnasene.
– Sånne historier er det masse av, og sånne historier forteller jeg, sier Lyse.
Årene fra seint 1970-tall til godt inn i det neste tiåret var viktige for Stavanger. På mange måter ble byen forandret, minnes Lyse. Fra å vaere en by der det nesten ikke skjedde noe, begynte Stavanger å våkne. Musikkscenen tok av, utesteder dukket opp, og humoren tok plass. Det fantes allerede lokalrevyer rundt omkring, men Løgnaslaget var de første som fylte scenene i sentrum med humor – og de første som serverte fullstendig absurd humor.
Absurd
Som denne: Steinar Lyse alene på scenen, med en brukket gitar, uten at noe skjedde. I hele tre minutter – det er lenge det. Og løye.
Ideen var jo at han måtte stå der, selv om han ikke kunne framføre sangen sin, fordi de andre måtte få tid til å skifte.
Folk lo seg skakke. I alle fall de som forsto vitsen.
– Under en av forestillingene ble jeg stoppet på vei ut etter dette nummeret. En eldre dame ville gjøre oppmerksom på at det sto en fullt brukbar gitar der borte i hjørnet, om jeg fikk samme problem en annen gang. «Å, takk, det var jeg ikke klar over», svarte jeg.
Humorhistorien
Noen tok humoren. Andre ikke.
Men Lyse og Torkelsen ble de første profesjonelle revyartistene i Stavanger. Pål Mangor Kvammen og Stavanger Revyteater fulgte opp og holdt det gående helt fram til like før jul. En rekke andre artister – både skuespillere og musikere – ble hentet inn i laget. Flere kvinner var innom, helt fra starten, Sally Nilsson var den som holdt ut lengst. Løgnasene instruerte andre grupper og skolerevyer, jobbet på tvers og løftet revyscenen.
Men nå er Løgnaslaget historie, og svaert mange av kulturpersonlighetene i og rundt revygruppen er døde. Bjørn Aslaksen, Per Inge Torkelsen, Svein Tang Wa, Hans Petter Hansen, Frode Rønli, Asle Nilsen, Ove Hetland ...
– Ikke alle disse var direkte involvert i revyene våre, men de var en del av det som skjedde på denne tiden, og nå er de borte.
Nettopp derfor er det viktig å fortelle historien før den forsvinner, historien om humoren og historien om byen som forandret seg, mener Lyse. Han lover altså haugevis av anekdoter, han skal hente fram bilder fra gamle dager, og han trekker lange linjer. Men hele revyinnslag blir det ikke, denne gang.
– Jeg tror likevel det skal bli morsomt, forsikrer han.
– Og snart kommer det en bok? – Nei, men jeg leker med tanken om en lydbok. Der kan denne forestillingen, eller fortellingen, få følge av hele revyinnslag. Takket vaere Jon Skien i NRK har vi jo opptak av klassikere som «Bertine» og «Barndomshjem» og «Kem og ingen».