Tanken fastholdt som materie
UTSTILLING: I Jone Kvies kunst er kvantespranget fra gateplan til universets storhet raskt og enkelt.
Galleri Opdahl: Jone Kvie, skulptur. T.o.m. 12. mars
Jone Kvie tenker i stein. Han stiller ut steinens tyngde, dens røffe råhet og glattheten i snittet som oppstår når den skjaeres ut av steinbruddet. Kunsten ligger i oppdagelsen og utvelgelsen av funnet materiale, koblet til undringen over klodens mange lag av tid og historie, og over universets uendelighet. Det er dette han henter fram, gang på gang, stavangerkunstneren som nå har base i Napoli – spennet er svimlende stort, fra stjernestøv og meteorer til marmor som i fjern fortid ble formet av organisk materiale som skall fra dyr og alger.
Elegant plassert i utstillingsrommet ligger en stor blokk med marmor fra Carrara, et steinbrudd allerede romerne brukte for 2000 år siden. Når vi vet at marmoren ble dannet for flere hundre millioner år siden, ligger selve tiden som en latent kraft inne i denne blokken. Den blir en tidskapsel for jordklodens historie, men også et nytt objekt for kunstnerisk og konseptuell bearbeiding. Kvie har ikke hogget i marmoren på tradisjonelt vis, slik f.eks. Michelangelo gjorde, nettopp med stein fra Carrara – han pleide å si at han bare hogde seg inn i blokken til han fant menneskekroppen som var skjult der inne. Kvies metode er den motsatte: Han frigir ingen skikkelser eller andre figurative elementer; han blottlegger i stedet strukturen i steinen og frigjør selve blokken, både fra fjellet og fra kunsthistoriens etablerte konvensjoner. Logisk, da, at tittelen på dette kunstverket er «What comes after certainty» – det som skjer når sikre og kjente metoder ikke lenger brukes.
Da skjer ikke minst en underliggjøring av kunsten, for Kvie har festet et lite onyx-objekt på marmorblokken, som en vorte som vokser ut av steinens kropp. I onyxen har han formet noe som kan tolkes som en furukongle, med assosiasjoner til dekorative elementer i gammel italiensk arkitektur – mest kjent er nok den fire meter høye Fontana della Pigna (Konglefontenen) fra første århundre e. Kr. i Vatikanmuseet. Kvie gjør den om til en dverg og snur den på hodet, samtidig som dens glatte, runde form understreker den store steinblokkens ubearbeidede aspekter.
Jone Kvie tenker i stein, som den amerikanske kunstneren Jimmie Durham sier om ham i Kvies katalog i Stavanger kunstmuseum fra 2019: «Når man ser arbeidene hans, er det som om det å tenke og det å lage er det samme for ham. Han tenker på en sofistikert måte ... Det man ser er ideenes rendyrkede urenhet».
I to marmorskulpturer har Kvie dekket noen flater med bladgull, men de ligger skjult; vi ser det ikke, men vi kan ane lysgløden bakom formene. Igjen er det balansen mellom natur og kultur som materialiseres, ikke minst aksentuert i plasseringen av «Corner Fragment» i et hjørne, som en etterlatenskap etter kulturhistoriens bruk av marmor og gull i arkitekturen. Fra gaten har han plukket opp mer av det oversette, en trafikkjegle og en gammel stang som Kvie gjenskaper og forvandler ved bruk av patinert kopper – fra skrap til kunst. Kunst er å se.
I Kvies kunst er kvantespranget fra gateplan til universets storhet raskt og enkelt, det skjer hele tiden. Da han deltok på en av verdens viktigste utstillinger sist sommer, Documenta i Kassel, var det med håndblåst glass inspirert av Hubble-teleskopets bilder av stjernetåker – «A Moment of Clarity» (Et øyeblikks klarhet). Han brakte universets svimlende skjønnhet og menneskenes evighetslengsel ned på jorden, som noe håndgripelig og konkret – nok et eksempel på kjernen i hans kunstnerskap: Et destillert mentalt rom.
Til utstillingen har Pernille Dybvig skrevet en grundig og fin tekst. Men det tjener ikke galleriet til aere at teksten kun finnes på engelsk; de besøkende skal ha svaert gode språkkunnskaper og vaere godt trent i internasjonalt art-speak for å henge med her, som i denne setningen om Kvies marmorblokk: «The durability and persistence of its materiality fuse the availability of the cultural temporality that we as humankind have created». Presentert av et norsk galleri som viser en norsk kunstner for et norsk publikum er dette ren snobbisme og arroganse; det virker ekskluderende og stenger folk ute fra et flott kunstnerskap som bør oppleves av mange.
I Kvies kunst er kvantespranget fra gateplan til universets storhet raskt og enkelt, det skjer hele tiden.
Johanna Mo: Mittlandet. Krim. 394 s. Oversatt av Lene Stokseth. Aschehoug.
Johanna Mo har på kort tid skrevet seg inn i førstedivisjonen av svensk krim, og omtales som Sveriges nye krimdronning. Et begrep som for øvrig er nokså utvannet. Nå kommer bind tre i Öland-serien, og forventningene er høye.
Det begynner med at huset til etterforsker Hanna Duncker står i brann midt på natta, og hun greier så vidt å komme seg ut. Brannen er påsatt, og etterforskes som drapsforsøk. Betyr det at dette skal handle om Hannas egen familie, og at vi endelig skal