Krigen har rykket Europas sentrum lengre mot øst

ANALYSE: Den moralske makten i Europa har flyttet østover, i takt med trusselen fra Russland. Det er ikke lenger Tyskland og Frankrike som er mest høyrøstet, men Polen og de baltiske landene.

Det var ingenting tilfeldig over den franske presidentens ankomst til EU-toppmøtet i Brussel 9. februar. Helt usedvanlig tok Emmanuel Macron seg god tid til å snakke med pressen, og smilet hans var bredt da EU-toppene like før hadde tatt ham imot med rød løper og klemmer på flyplassen.

Men løperen var ikke rullet ut for ham. Den var til aere for Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, som ankom Brussel arm i arm med Macron, direkte fra samtaler dem imellom i Paris kvelden før, hvor også Tysklands forbundskansler Olaf Scholz var invitert.

Mens Italias statsminister, Giorgia Meloni, raste over at Italia ikke lenger blir inkludert i den intimie innerkretsen, demonstrerte Macrons Paris-manøver én ting: At den moralske makten for øyeblikket tilfaller den som plasserer seg naermest på Zelenskyj. Men det må mer enn god vin og fransk sjarme til når man som Macron har flere feilslåtte dialogmøter med Putin i bagasjen, og når man som Scholz har store problemer på grunn av mangel på russisk gass.

Med krigen har det Olaf Scholz erkjente allerede ved et toppmøte i Praha i oktober i fjor skjedd: Europas sentrum har rykket østover.

De sentral- og østeuropeiske landene, som før ble betraktet som randen av EU, spiller nå en helt annen rolle – helt inn i EUs institusjoner.

– Hvor man tidligere raskt kunne tenke at de østeuropeiske kollegaene hang litt for fast i fortiden, blir det lyttet mer oppmerksomt til dem i dag, for de hadde jo rett, forteller en EUdiplomat.

Leste situasjonen feil

Samme erkjennelse – at de leste situasjonen feil – har flere EUledere gitt uttrykk for helt åpent, blant annet EU-kommisjonsleder Ursula von der Leyen, da hun i september holdt sin «state of the union»-tale.

– En laerdom fra denne krigen er at vi skulle ha lyttet til dem som kjenner Putin, sa von der Leyen den gang.

Saerlig Polen og de baltiske landene har gått inn i rollen som Europas frihetskjempere, og det kan høres, konstaterer Gerhard Mangott, professor i sikkerhetspolitikk ved Leopold-FranzensUniversität Innsbruck i Østerrike.

– De hevder at de moralsk er på riktig side av historien, fordi forskjellige vestlige regjeringer, saerlig Tyskland, har forvaltet sitt forhold til Russland feil i løpet av de siste ti årene, saerlig siden 2014. Derfor roper de høyere, og har blitt hardere når det kommer til utenriks- og sikkerhetspolitikk, sier Mangott.

Senest så vi Polen lede an i kampen for å legge nok press på Tyskland til å få landet til å godta eksport av tyskproduserte stridsvogner til Ukraina. Det er også Polen og de baltiske landene som er mest høylytte i kravet om å slippe Ukraina raskt inn i EU.

– Om de største europeiske landene støtter Ukraina i samme grad som Polen, ville denne krigen allerede vaert over, sa Polens statsminister Mateusz Morawiecki nylig i et intervju i den spanske avisa El Mundo, og tilføyde at «hele Europas eksistens er i fare».

Ettersom polakkene har levert det langt største bidrag til Ukraina, både militaert og i form av ly for ukrainske flyktninger, er den polske lederen vanskelig å avfeie for både Berlin og Paris.

Stemningsskiftet i EU-kretsen er markant. Det er under ett år siden at debatten om ukrainsk EU-medlemskap på slottet Versailles i Paris skapte dyp irritasjon hos vestlige regjeringsledere som fnøs og sa at slike diskusjoner var bortkastet tid. Men nå tør ingen – hverken Macron, Scholz eller EU-kommisjonen – si ordet urealistisk høyt når Zelenskyj står ved siden av dem og krever at forhandlingene om ukrainsk

EU-medlemskap må starte allerede i år.

Oppbrudd i østblokken

Det markante geopolitiske rykket østover må imidlertid ikke forstås som at den reelle EUmakten nå ligger i Warszawa eller Vilnius, sier Marie Dumoulin, europadirektør i tankesmia European Center for Foreign Relations.

– Du hører aldri Portugals visjon for Ukraina, eller Nederlands, fordi de ikke er så høylytte. Men de har fortsatt en viktig stemme ved bordet når det gjelder disse beslutningene, sier hun.

Dumoulin fremhever en studie fra i fjor om krigens makthavere, som viste bred EU-konsensus om sanksjoner og linje når det gjelder Russland, men også fravaeret av en reell leder.

– Jeg mener at man reelt ikke kan snakke om ny politisk maktbalanse. Det er mer som en ny måte å fungere sammen på, hvor konsensus blir bygget bredere og uten en reell leder, sier hun.

Det har imidlertid også vaert oppbrudd internt i den østeuropeiske blokken, hvor Ungarns statsminister Viktor Orbán står ganske alene med restene av sin Putin-sympati, mens resten av de gamle Visegrad-landene – Polen, Slovakia og Tsjakkia – har begynt å orientere seg mer i retning av de baltiske landene.

I manges øyne har krigen gjort opp med tidligere praksis, hvor Frankrike og Tyskland som de mektigste EU-landene har kunnet bestemme kursen og sette av sted, mens de andre har hengt med på lasset. Professor Gerhard Mangott understreker imidlertid om at den økonomiske og politiske tyngden fortsatt ligger i det gamle Vest-Europa.

– I siste ende avhenger det av landenes økonomiske og militaere muligheter. Men om EU på et tidspunkt aksepterer Ukrainas EU-søknad, vil vi ha et nytt tyngdepunkt i EU som vil ligge klart lengre mot øst. Da vil det historiske fransk-tyske lederskapet ikke lenger vaere like aktuelt.

Mon tro om ikke den samme maktkalkylen også sitter i bakhodet på Polens statsminister, når han med stor patos taler om EUs moralske og geopolitiske plikt til å innlemme Ukraina raskt i den europeiske familien.