Ingeniøren som bygget landet
BOK: Gudfaren i Arbeiderpartiets teknokratiske periode (i sterk konkurranse med Jens Chr. Hauge), har fått sin biografi.
Tore Li:
Finn Lied Motstandsmann og samfunnsbygger 393 sider Aschehoug
«Det går ikke an å overlate en så sentral ting som energiforsyningen i et land til markedet. Lar vi nedbørsmengden bestemme hva prisen på strøm skal vaere, rammer vi de svakeste i samfunnet.»
Ikke Mimir Kristjansson på Facebook i forrige uke, men Finn Lied i et intervju i 1997. Hva mer sa Finn Lied den gang?
Jo, dette: «Jeg er ikke så begeistret for dagens sosialdemokrater. De overlater for mye av samfunnsutviklingen til markedskreftene, de mangler visjoner og vilje til å styre.» Noen politiske vurderinger holder seg bedre enn andre. Intervjuet ble gitt ved et tidsskille. Jens Stoltenberg og hans flokk av sosialøkonomer rykket inn i maktens kontorer, mens ingeniørene var på vei ut. Noen av dem, som Finn Lied, slamret hardt med døren idet de gikk. Det snakkes mye om de som bygget landet. Tore Li har skrevet en god biografi om en av dem som laget arbeidstegningene, og som sørget for at byggeprosessen holdt det fornødne tempo og ble effektivt organisert.
Noen tiår var det som om Finn Lied var overalt hvor det foregikk teknologisk nyvinning, naturvitenskapelig forskning eller statlig initiert industriutvikling. Han ledet Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), en av landets ledende forskningsinstitusjoner, i nesten en generasjon. Han var sentral da miljøet på Kjeller ble utvidet med Institutt for atomenergi og Norge ble et av de første landene i verden som fikk atomreaktor. Han var pådriver da det seismiske instituttet Norsar, som skulle skille mellom underjordiske kjernefysiske eksplosjoner og jordskjelv, ble lagt samme sted. Han knyttet FFI til det amerikanske Arpanet, forløperen for internett. Hans innsats for å øke forskningens betydning for politikken, var formidabel.
Som industriminister i Bratteli-regjeringen var det han som la fram stortingsmeldingen om at landet burde få et eget oljedirektorat og et statlig oljeselskap. Etter en innledende forvirring kom også han fram til at Stavanger var rett sted for begge deler.
Ingen har vaert styreformann i Statoil/Equinor lenger enn ham, og sammen med Arve Johnsen og Jens Chr. Hauge sørget han for at Statoil ble noe langt mer enn et statlig holdingselskap.
Alle steder tenkte han langsiktig og strategisk. Da han som student møtte Jens Chr. Hauge, som da var forsvarsminister, fnøs han av Hauges treårsplan og sa at det som trengtes var en 20-årsplan. Senere ble de to maktens mektigste grå eminenser i Arbeiderpartiets lange ingeniørperiode. Alt dette beskriver Tore Li i en biografi som fascinerer, til tross for at detaljene om utvalg og utredninger noen ganger blir for omfattende, språket ofte litt for NOU-aktig og beundringen for Lied tidvis litt for stor.
Forfatteren holder seg stort sett på trygg avstand fra det private. Det er en grei prioritering, det er den offentlige Finn Lied som har allmenn interesse. De to ekteskapene nevnes, men det er hva Lied gjorde på kontoret – der han tilbrakte de fleste av døgnets timer – Lie er opptatt av. Opprinnelsen til den unike posisjon Finn Lied fikk i gjenoppbyggingen av landet, er den tekniske innsikten og de nettverkene han skaffet seg i London under krigen, etter at han hadde våget liv og helse på å smugle radiosendere fra Sverige inn i Norge. Han kom hjem med radikale tanker og en vilje som ofte vippet over i det autoritaere. Han var, ifølge biografien, et enormt petimeter og en dominerende person. Blant mange ansatte ble han oppfattet som egenrådig og langt i overkant selvbevisst. Som Lie skriver: Det var mange som kunne mer enn ham, men det var ingen som ville mer. Denne viljen førte til at han satte dype spor etter seg, både i forsvaret, i forskningen og i utviklingen av petroleumsvirksomheten. Bildet av perioden fra Einar Gerhardsen til Gro Harlem Brundtland blir ufullstendig uten å ha med teknokratene som omsatte politikkens ideer og løfter til konkrete institusjoner og bedrifter.
Men, som Tore Li tydelig viser, hadde Finn Lied også usunne tanker om hvor stor innflytelse teknokratene burde ha. Her ble han skarpt imøtegått av en ung Einar Førde, som anklaget ham for å så mistillit til det politiske systemet og omtale politisk press som om det skulle vaere noe illegitimt og uverdig.
Boken kan med stort utbytte leses som et portrett av den tiden som ble borte da sosialøkonomene fortrengte ingeniørene. Men som de innledende sitatene viser, kan det vaere nyttig også å bli minnet om hvor klart Finn Lied så farene ved Arbeiderpartiets transformasjon fra klasseparti via en aktivistisk teknokratperiode til å ende som litt rådville administratorer av New Public Management-staten.