Digitale favorittartister?
GJESTEKOMMENTAR: Kunstig intelligens og virtuelle univers – har vi åpnet Pandoras eske?
Tidligere i år ble jentegruppen Mave lansert i Sør-Korea med singelen «Pandora» og en medfølgende video som så langt har blitt sett 17 millioner ganger. Der synger og danser de fire medlemmene i god K-pop-stil til en tekst om å åpne Pandoras eske. Det hele er bygd på det greske gudesagnet om at da Pandora åpnet esken sin, strømmet all verdens ulykker utover verden. Bare håpet ble igjen.
Forskjellen på Mave og andre jentegrupper er imidlertid at disse «jentene» er fullt ut virtuelle.
Mange vil nok se paralleller mellom historien om Pandoras eske og hvordan den moderne teknologien oversvømmer oss med datagenerert musikk og kunst, og samtidig visker ut det «ekte» og «autentiske». Men bør vi egentlig frykte det?
Kunstig personlighet
For å ta Mave først. De fire medlemmene er det jeg vil kalle «menneskelignende», men kan fortsatt ikke forveksles med virkelige mennesker. Teknologien som er brukt for å få dem til å danse, er imponerende, men ennå ikke feilfri. Bevegelsene blir noen steder litt hakkete, andre steder litt for «flytende», slik at den ikke helt klarer å gjengi hvordan menneskelige ledd og kroppsdeler naturlig oppfører seg.
De fire «artistene» er utstyrt med et sett personlige egenskaper og evner og en forhistorie om at de kommer fra en annen planet. Dette er ment å gjøre dem mer attraktive for fans ved å gi dem en slags personlighet, som varierer fra medlem til medlem.
Og så er det musikken. Det er ikke kjent hvor mye av sangen som er produsert rent teknologisk og hvor mye som stammer fra mennesker. I det hele tatt er det høy grad av hemmelighetskremmeri rundt bruk av slik ny teknologi, for det foregår et race om å kjøpe opp gode firmaer som jobber med kunstig intelligens (KI) og virtuelle musikkteknologier. Kakao, Sør-Koreas største leverandør av nett- og mobilkommunikasjonstjenester, er involvert i Mave-prosjektet, mens HYBE, landets største underholdningskonglomerat, nylig kjøpte majoriteten av aksjene i KI-firmaet Supertone.
Lang utvikling
Det er langt fra første gang virtuelle artister dukker opp i Øst-Asia. Allerede i 1998 debuterte den virtuelle balladesangeren Adam, som ga ut flere album med relativt gode salgstall. Etter hvert valgte mannen bak stemmen til Adam å stå frem. Han har siden hatt en solid karriere, isaer i Japan, som seg selv.
Siden har ulike popgrupper hatt medlemmer som enten er avatarer eller helt virtuelle. Det forrige store fremstøtet kom i 2021, med gruppen Eternity. Også dette var en jentegruppe som danset og sang. Ansiktene var skapt med «deep real»-teknologi, ifølge Pulse 9, firmaet bak Eternity. En KI-generator var blitt fôret med ulike ansikter, og skapte helt nye ansikter basert på de aktuelle dataene.
Ansiktene til medlemmene så derfor høyst realistiske ut, mer enn de til Mave. Problemet var at de ikke satt så godt på kroppene, og at bevegelsene var en smule urealistiske.
Et nyttig verktøy
Det er flere måter å forholde seg til den nye teknologien på. Vi kan se den som et monster som spiser opp menneskelige uttrykk og kreativitet, og spytter den ut som plastaktig og sjelløs støy. Vi kan forakte hvordan den gjør kunstneriske uttrykk til noen tastetrykk tømt for innhold.
Men vi kan også jobbe med teknologien og betrakte den som et uttrykk for menneskelig skaperevne. Og ikke minst som et nyttig verktøy i verktøykassa for kulturarbeidere. For eksempel benytter stadig flere låtskribenter seg av KI-teknologi, enten for å utvikle tekster eller musikk. Ved å fôre en KI med en artists tidligere låter, kan den komme opp med forslag og ideer i samme stil. En av dem som har benyttet seg av en KI-maskin i låtskriverprosessen, er den amerikanske rapperen Curtiss King, som uttalte til Forbes at: «Ideen var at KI ikke var her for å erstatte oss som komponister og produsenter, men grunnleggende sett for å bistå oss med å bli mer effektive i prosessen vår med å skape musikk.»
«Gravrøveri»
Det har allikevel kommet svaert negative reaksjoner på enkelte forsøk på å erstatte menneskelig kunst med maskingenererte alternativer. Som da den sørkoreanske kunstneren Kim Jung Gi døde i fjor, og en fransk spillutvikler foret en datamaskin med tegningene hans og la den ut på nettet. Dette gjorde at hvem som helst kunne «skape» kunst i Kims stil.
Prosjektet, som var ment som en hyllest til den nylig avdøde kunstneren, ble slaktet. Ikke for å vaere dårlig, men for å fjerne det menneskelige fra kunsten. «Kunstnere er ikke bare en ‘stil’. De er ikke et produkt», skrev tegneserietegner Kori Michele Handwerker.
KI-en ble også oppfattet som et gravrøveri.
«Ekte» eller «kunstig»?
Det er ikke lett å forutsi hvor den teknologiske utviklingen vil føre oss de naermeste årene. Foreløpig er det imidlertid en lang vei å gå før teknologi kan erstatte virkelige artister, forfattere, kunstnere osv. Det er imidlertid liten tvil om at all satsingen vil gi oss mer naturtro opplevelser. Så blir det opp til oss som kulturkonsumenter å velge hvor «ekte» eller «kunstig» vi vil ha det i musikk, film, tegneserier, dans og alt det andre mennesket har funnet på ved hjelp av god, gammeldags kreativitet og uttrykkstrang.
Er kunstig intelligens et monster som knuser menneskelige uttrykk og kreativitet – eller kanskje et nyttig verktøy?