Kunsten å minnes kunsten
Denne utstillingen skal du se fordi den er vakker. Når den i tillegg gir deg mye å tenke på, kan utbyttet bli stort, skriver vår anmelder.
UTSTILLING
BGE Contemporary Art Project: Ola Kolehmainen, Vniversvm et Mvseum. Fotografi. T.o.m. 22. mars
Forrige gang Ola Kolehmainen stilte ut i BGE, viste han praktfulle fotografier av hellige rom – steder for utøvelse av ulike religioner. Bildene var manipulert og bearbeidet på svaert gjennomtenkt vis; og det som gjorde at bygningene framsto som nettopp hellige, var Kolehmainens saeregne bruk av lyset som en romlig kraft. Denne gang fanger han også lyset, men nå i form av en slags tidsreiser til fortiden.
Kolehmainens bilder er beslektet bl.a. med Candida Höfers fotografier av storslåtte rom, bl.a. biblioteker. I hans nye fotografier er det kunstmuseene som rommer tidsreisen; museene er lagre for vår felles hukommelse, og slik bidrar de også til å skape denne hukommelsen: Det vi ser i dem, er det mulig å huske – det vi ikke ser, kan vi ikke glemme, for vi vet ikke hva det er. For Kolehmaninen er kameralinsen et minnevindu; han retter den mot arkitektur og maleri skapt i tidligere tider. Og det er som om han henter fram et lys som har blitt sittende i veggene og på lerretene, som spor fra fortiden. På ett vis skuer vi her det som skjedde for lenge siden – glimt og konstellasjoner av lys, lik det vi ser i fortidens lys fra stjernene der oppe på himmelen. I Kolehmainens bilder er fortidens spor mange, enten det er spillet mellom lys og skygge i en trappegang i Louvre, eller små lysreflekser i den ru overflaten i Rosso Fiorentinos maleri av en ridder (1524) – nettopp den form for fotografisk urenhet en kunstinstitusjon vil unngå å feste til et ideelt museumsfotografi.
Tankemodellen
Og så manipulerer Kolehmainen sine bilder, noen ganger åpenbart, andre ganger ganske subtilt. Det er forvrengninger som endrer motivenes karakter, som om minnene som framkalles her ikke helt er å stole på. Når han peker på den italienske renessansefilosofen Giulio Camillo som inspirasjonskilde, kan det oppfattes som koketteri og obskurisering av prosjektet, for Camillo, i sin tid berømt i Paris og Venezia for sin teori om minnets teater, vegeterer i dag i skyggenes dal. Han levde lenge før opplysningstidens rasjonalisme, og derfor kan det vaere interessant å se støvet børstet av Camillo: For å kunne naerme seg materiens essens, tenkte han seg en halvsirkelformet bygning, et minnenes teater, med sju utsikts- eller innsiktspunkt hvor man kunne skue innover korridorer for å fastholde i hukommelsen alt man hadde sett og opplevd. Det er en interessant metafor for kunnskapsordning, og dessuten for ordningen som et verktøy for hukommelsen.
Fortiden er et fremmed land
Lest med Camillo-briller blir Kolehmainens bilder slike minnevinduer brukt for å fastholde det sette, det som fortiden har plassert i et museum. Med sine manipuleringer av motivene forstyrrer han vår oppfatning så den sprekker opp: Fortiden, eller essensen av den, lar seg ikke reprodusere eller avbilde slik den engang var; vi oppfatter den annerledes enn dem som levde før. Det er som om Kolehmainen sier at fortiden er fordreid og kun kan fastholdes som et skyggespill med lysreflekser i kunstens overflate. «Fortiden er et fremmed land. De gjør ting annerledes der» (L.P. Hartley, The Go-Between, 1953).
Som for å understreke dette poenget, introduserer Kolehmainen et nytt skyggespill, i form av slør eller overmalinger i flere av bildene. F.eks. er Ercole de’Robertis Nattverdsmaleri fra 1490-tallet forvandlet til et mystisk skyggespill som ikke lenger lar oss se det opprinnelige motivet tydelig. Også Bosch-triptykonet «De jordiske gleders hage» er sladdet med slike overmalinger – som om modernismens monokrome maleri har tatt over spillet, som om vi ikke lenger evner å se så langt tilbake som til renessansen uten gjennom modernismens blokkerende slør. Men her er modernismens renhetsideal også besudlet – alt er forvrengt til noe annet: Bruker vi Camillos minneteater til å se inn i fortiden, blir blikket fjernt. Men Kolehmainens praktfulle fotografier er naere nok til at fortiden føles vakker, om ikke fullt forstått. For her stiller han ut problemene forbundet med kunsten å minnes kunsten.
Sammen med pianist Petru Popa gir Britt-Synnøve Johansen publikum en tett på og stemningsfull konsert med musikk fra denne utgivelsen. Ragnvald Wernøe fra Hå på Jaeren har skrevet musikken, Britt-Synnøve tekstene. Sammen har de komponert et album med helt nye, norske sanger – men med referanser til tidløs, fransk musikk.