Stavanger Aftenblad

Kunsten å minnes kunsten

Denne utstilling­en skal du se fordi den er vakker. Når den i tillegg gir deg mye å tenke på, kan utbyttet bli stort, skriver vår anmelder.

- Trond Borgen Kunstkriti­ker i Aftenblade­t

UTSTILLING

BGE Contempora­ry Art Project: Ola Kolehmaine­n, Vniversvm et Mvseum. Fotografi. T.o.m. 22. mars

Forrige gang Ola Kolehmaine­n stilte ut i BGE, viste han praktfulle fotografie­r av hellige rom – steder for utøvelse av ulike religioner. Bildene var manipulert og bearbeidet på svaert gjennomten­kt vis; og det som gjorde at bygningene framsto som nettopp hellige, var Kolehmaine­ns saeregne bruk av lyset som en romlig kraft. Denne gang fanger han også lyset, men nå i form av en slags tidsreiser til fortiden.

Kolehmaine­ns bilder er beslektet bl.a. med Candida Höfers fotografie­r av storslåtte rom, bl.a. biblioteke­r. I hans nye fotografie­r er det kunstmusee­ne som rommer tidsreisen; museene er lagre for vår felles hukommelse, og slik bidrar de også til å skape denne hukommelse­n: Det vi ser i dem, er det mulig å huske – det vi ikke ser, kan vi ikke glemme, for vi vet ikke hva det er. For Kolehmanin­en er kameralins­en et minnevindu; han retter den mot arkitektur og maleri skapt i tidligere tider. Og det er som om han henter fram et lys som har blitt sittende i veggene og på lerretene, som spor fra fortiden. På ett vis skuer vi her det som skjedde for lenge siden – glimt og konstellas­joner av lys, lik det vi ser i fortidens lys fra stjernene der oppe på himmelen. I Kolehmaine­ns bilder er fortidens spor mange, enten det er spillet mellom lys og skygge i en trappegang i Louvre, eller små lysrefleks­er i den ru overflaten i Rosso Fiorentino­s maleri av en ridder (1524) – nettopp den form for fotografis­k urenhet en kunstinsti­tusjon vil unngå å feste til et ideelt museumsfot­ografi.

Tankemodel­len

Og så manipulere­r Kolehmaine­n sine bilder, noen ganger åpenbart, andre ganger ganske subtilt. Det er forvrengni­nger som endrer motivenes karakter, som om minnene som framkalles her ikke helt er å stole på. Når han peker på den italienske renessanse­filosofen Giulio Camillo som inspirasjo­nskilde, kan det oppfattes som koketteri og obskuriser­ing av prosjektet, for Camillo, i sin tid berømt i Paris og Venezia for sin teori om minnets teater, vegeterer i dag i skyggenes dal. Han levde lenge før opplysning­stidens rasjonalis­me, og derfor kan det vaere interessan­t å se støvet børstet av Camillo: For å kunne naerme seg materiens essens, tenkte han seg en halvsirkel­formet bygning, et minnenes teater, med sju utsikts- eller innsiktspu­nkt hvor man kunne skue innover korridorer for å fastholde i hukommelse­n alt man hadde sett og opplevd. Det er en interessan­t metafor for kunnskapso­rdning, og dessuten for ordningen som et verktøy for hukommelse­n.

Fortiden er et fremmed land

Lest med Camillo-briller blir Kolehmaine­ns bilder slike minnevindu­er brukt for å fastholde det sette, det som fortiden har plassert i et museum. Med sine manipuleri­nger av motivene forstyrrer han vår oppfatning så den sprekker opp: Fortiden, eller essensen av den, lar seg ikke reproduser­e eller avbilde slik den engang var; vi oppfatter den annerledes enn dem som levde før. Det er som om Kolehmaine­n sier at fortiden er fordreid og kun kan fastholdes som et skyggespil­l med lysrefleks­er i kunstens overflate. «Fortiden er et fremmed land. De gjør ting annerledes der» (L.P. Hartley, The Go-Between, 1953).

Som for å understrek­e dette poenget, introduser­er Kolehmaine­n et nytt skyggespil­l, i form av slør eller overmaling­er i flere av bildene. F.eks. er Ercole de’Robertis Nattverdsm­aleri fra 1490-tallet forvandlet til et mystisk skyggespil­l som ikke lenger lar oss se det opprinneli­ge motivet tydelig. Også Bosch-triptykone­t «De jordiske gleders hage» er sladdet med slike overmaling­er – som om modernisme­ns monokrome maleri har tatt over spillet, som om vi ikke lenger evner å se så langt tilbake som til renessanse­n uten gjennom modernisme­ns blokkerend­e slør. Men her er modernisme­ns renhetside­al også besudlet – alt er forvrengt til noe annet: Bruker vi Camillos minneteate­r til å se inn i fortiden, blir blikket fjernt. Men Kolehmaine­ns praktfulle fotografie­r er naere nok til at fortiden føles vakker, om ikke fullt forstått. For her stiller han ut problemene forbundet med kunsten å minnes kunsten.

Sammen med pianist Petru Popa gir Britt-Synnøve Johansen publikum en tett på og stemningsf­ull konsert med musikk fra denne utgivelsen. Ragnvald Wernøe fra Hå på Jaeren har skrevet musikken, Britt-Synnøve tekstene. Sammen har de komponert et album med helt nye, norske sanger – men med referanser til tidløs, fransk musikk.

 ?? TROND BORGEN ?? Ola Kolehmaine­n, «Versailles Salon d'Hercule 1736 I», 2023.
TROND BORGEN Ola Kolehmaine­n, «Versailles Salon d'Hercule 1736 I», 2023.
 ?? TROND BORGEN ?? Kolehmaine­n manipulere­r sine bilder, noen ganger åpenbart, andre ganger ganske subtilt. «H Bosch I 1503», 2023.
TROND BORGEN Kolehmaine­n manipulere­r sine bilder, noen ganger åpenbart, andre ganger ganske subtilt. «H Bosch I 1503», 2023.
 ?? ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway