Økende mistillit til Estlands russiske minoritet
TALLINN: Estlands regjering har gjort det forbudt for mange russiskspråklige å baere våpen, fordi man frykter at de vil kunne bli et av Putins redskaper. Det russiske språket skal også lukes vekk fra skoler og barnehager.
I sentrum av Estlands hovedstad, Tallinn, står det en utbrent russisk stridsvogn. Kanskje er det fordi den står der helt alene at den fremstår så makaber. Skadene er saerlig store i bakpartiet, hvor de tykke panserplatene av stål har blitt flerret opp.
Soldatene som har sittet i den har neppe hatt store sjansene. De har antakelig blitt sprengt og brent til døde, og fått en ende på livet som ikke kan beskrives som annet enn grusom.
Det er Ukraina som har sendt denne «gaven» til Estland, som takk for støtten landet har gitt til Ukraina. En plakett forteller at ukrainske styrker satte denne stridsvognen ut av spill 31. mars i fjor, like ved Ukrainas hovedstad, Kyiv.
Ifølge estiske myndigheter er stridsvognen et symbol på at Ukraina kan vinne over Russland, og at Ukrainas krig også er Estlands krig.
Krigssymbolikk kan imidlertid vaere en vanskelig størrelse. De fleste som står og ser på stridsvognen støtter Ukrainas kamp, og kjøper myndighetenes fortelling. Men ikke alle. Under stridsvognen ligger nemlig også rester av blomster, lagt igjen av mennesker som sympatiserer med Russland og som ønsker å aere soldatene som sannsynligvis ble drept inne i vognen.
Da jeg spør en eldre mann hva han tenker om stridsvognen, kommer svaret umiddelbart. – Guttene våre døde i det minste for en god sak, sier han til meg på russisk, med henvisning til soldatene som har befunnet seg inne i stridsvognen.
– Bestefaren min kjempet mot de tyske fascistene i en lignende stridsvogn, på samme måte som guttene i denne stridsvognen kjempet mot de ukrainske fascistene, tilføyer han, før han skynder seg av sted.
Hans hevede skuldre og hardheten i stemmen hans inviterer ikke til å løpe etter ham og stille flere spørsmål.
Spenninger under overflaten
Episoden illustrerer at Estland er et splittet land. Langt de fleste av de omtrent 1,3 millioner innbyggerne snakker estisk, men landet har også en russiskspråklig minoritet på omtrent 320 000 mennesker.
De fleste av de russiskspråklige tilhører familier som frivillig eller ufrivillig flyttet til Estland da landet mellom 1945 og 1991 var okkupert av Sovjetunionen. Denne delen av historien er fortsatt tydelig i hovedstaden, Tallinn, hvor det ikke er unormalt at gjestene ved ett bord snakker estisk, mens man ved nabobordet snakker russisk.
Det kan virke ganske uskyldig, men fra estisk side har det alltid vaert en viss mistro til den russiskspråklige minoriteten i landet, forteller Tõnis Leht, en av Estlands mest kjente politiske analytikere.
– Etter Russlands invasjon av Ukraina har mistroen økt. Mange estere føler seg utrygge på hvor mange i den russiskspråklige minoriteten som er lojale overfor Estland, fordi de er under sterk innflytelse fra russiske statsmedier, sier han.
Mistroen blir også styrket av at de to befolkningsgruppene ser forskjellig på sin store nabo i øst. En undersøkelse foretatt etter invasjonen av Ukraina viser at 88 prosent av de russiskspråklige ikke ser Russland som en sikkerhetstrussel, ifølge Politico. Kun 28 prosent av de estiskspråklige hadde samme oppfatning.
Skiftende estiske regjeringer har forsøkt å integrere russerne i landet bedre, blant annet med tilbud om kurs i estisk. Ett stort hinder står imidlertid i veien: Estland tillater ikke dobbelt statsborgerskap, og det betyr at omtrent 80 000 av de russiskspråklige i landet har russisk statsborgerskap, mens ytterligere 66 000 er statsløse. De får lov til å bo i Estland, men har ikke stemmerett i nasjonale valg.
En vesentlig forklaring på de høye tallene er at Estland krever at man for å få statsborgerskap må bestå en estisk språktest som mange russere etter eget utsagn ikke klarer å bestå. Utover det har russiske myndigheter, saerlig etter invasjonen av Ukraina, blitt stadig mindre tilbøyelige til å annullere russiske pass, og så lenge man har russisk statsborgerskap kan man ikke bli estisk statsborger.
Hard linje
Krigen har også gjort noe med esternes mentalitet. Statsminister Kaja Kallas er en av de statslederne i Europa som har kjempet hardest for å innføre sanksjoner mot Russland og øke den militaere bistanden til Ukraina. Den skarpe linjen har også fått sitt gjennomslag internt i Estland, i et forsøk på å forhindre at den russiskspråklige minoriteten blir et redskap for Putin.
Det har blitt forbudt for kabelselskaper å vise russiske tv-sendinger, og folk uten estisk statsborgerskap har fått inndratt eller begrenset sine våpentillatelser.
– Vi kan ikke risikere at statsborgere fra et fiendtlig land baerer våpen her. På grunn av ideologi eller borgerlojalitet kan de føle at de er nødt til å bruke våpenmakt for å beskytte sine lands interesser, sa Lauri Läänemets, davaerende estisk innenriksminister, i november i fjor til estisk tv.
Et flertall av partiene i det estiske parlamentet har også tatt andre skritt. I august i fjor fjernet myndighetene en utstilt sovjetisk stridsvogn i byen Narva, like ved grensa til Russland, hvor over 95 prosent av befolkningen er russiskspråklige.
Esterne oppfattet stridsvognen som et ubehagelig minnesmerke for den sovjetiske okkupasjonen av deres land, mens de russiskspråklige oppfattet stridsvognen som et minnesmerke for de mange falne fra Den røde haer, som kjempet mot Hitlers NaziTyskland under andre verdenskrig.
I Russland er sårene fra andre
verdenskrig en mye større del av den historiske bevisstheten enn i Vesten, men denne forskjellen i mentalitet møter ikke forståelse hos et flertall av de estiske partiene, som er enige om at mellom 200 og 400 ytterligere sovjetiske monumenter over hele landet skal fjernes.
Beslutningen skyldes at monumentene utgjør «en risiko for den offentlige orden», som kan føre til intern splittelse i det estiske samfunnet, forklarte Estlands davaerende utenriksminister, Urmas Reinsalu, til Politico i fjor.
Som et ytterligere tiltak har statsminister Kaja Kallas presentert en ny lov som vil gjøre det obligatorisk å undervise i estisk i alle skoler og i barnehagers førskoleprogrammer. Loven vil også kreve at alle leger og rektorer mestrer estisk på et visst nivå. Loven er myntet på barnehager og skoler hvor det i dag undervises på russisk.
Den offisielle begrunnelsen er at barna vil ha vansker med å klare seg i det estiske samfunnet om de ikke behersker språket, men flere estiske politikere forteller meg at det også handler om å unngå russisk innflytelse på skolebarn.
Da Estland gikk til valg tidlig i mars, indikerte resultatet at mange russiskspråklige føler seg sviktet. Tidligere har de i stor grad stemt på Senterpartiet (EK), men etter invasjonen av Ukraina har partiet sluttet seg til statsminister Kaja Kallas’ harde linje. Ved valget opplevde partiet derfor stor tilbakegang.
Frykter innskrenkede rettigheter
Frustrasjonen er også tydelig da jeg reiser til bydelen Lasnamäe i utkanten av Tallinn, hvor en stor del av de russiskspråklige bor.
Her avløser den ene boligblokken fra sovjettiden den andre. Et av de få arkitektoniske lyspunktene er en hvitkalket ortodoks kirke. Kirka er åpen for alle, men er saerlig et samlingspunkt for russiskspråklige.
Ifølge den britiske avisa The Guardian har denne og andre ortodokse kirker i Estland fordømt bombingen av sivile i Ukraina, men blant estere har det vekket oppsikt at den øverste lederen av de ortodokse kirkene er biskopen av den russiskortodokse kirka i Moskva, som har blitt beskyldt for å vaere en naert alliert av president Putin.
I kirka møter jeg presten, Aleksandr Galiarberov. Han tar meg med opp på et kontor ved siden av det store kirkerommet. Her forteller han meg at det ikke passer seg for ham å snakke om politikk og krigen i Ukraina. Han er født og oppvokst i Estland, men har studert i Russland og snakker kun russisk, så samtalen foregår via tolk.
– Det er ingen grunn til å skjule at det i den russiskspråklige minoriteten er folk som støtter Putin og invasjonen av Ukraina. Synspunktene som en saerlig gruppe har, kan ikke overføres til hele minoriteten. Jeg føler at politikerne forsøker å pålegge oss et kollektivt ansvar, og man kan ikke behandle et så stort samfunn som vårt som en fiende, sier han.
Fjerningen av krigsmonumenter og det nye forbudet mot å undervise i russisk på skolen, blir ifølge ham oppfattet som om de russiskspråklige innbyggernes rettigheter blir innskrenket.
– Det gjør vondt, og det er tydelig at situasjonen har endret seg etter invasjonen av Ukraina, sier han.
Presten forutser at mange russiskspråklige vil isolere seg ennå mer fra det estiske samfunnet, fordi de ikke føler seg respektert.
– Men selv ser jeg det sånn at man er nødt til å integrere seg om man vil ha en stemme. I stede for å fjerne monumenter bør vi kanskje gjøre mer for å forstå hverandre, sier han.