Det borgerlige Vestland
BOK: Fremragende om skakkjørte familierelasjoner, med religiøse og eksistensielle undertoner.
Jonny Halberg:
Johannes` åpenbaring. Roman. 238 sider. Kolon.
Første gang jeg leste Jonny Halberg (f. 1962), var da han ennå var Jonny Berg; om bord i «Kystveien» mellom Stavanger og Bergen, «Gå under» (1992). Halberg har vel hatt slikt å gjøre, slikt å føre, som alle andre, men nå er han her med sin første roman på snart ti år. Den henter passende nok sitt motto fra Faulkner: «The past is never dead. It isn`t even past».
Far og sønn, Johannes senior og Johannes junior, har ikke vaert på talefot på mange år. Etter at sønnen, en tidligere standupkomiker, har hengt ut faren i sine show, og faren, kommunelegen, har hengt seg på kontoret, uten at det er noen klar årsakssammenheng mellom hendelsene, vender den bortkomne sønn hjem til «det borgerlige Vestland» på Skatøy og stiger i land som en hamsunsk einstøing og med «en inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde». Også hos Halberg utvikler fortellingen seg til et mysterium og en gåtefull psykologisk historie om en far som var en ordentlig mann med ting på stell og system på alt, men som altså velger å henge seg.
Under forberedelsene til begravelsen kommer sønnen, jeg-fortelleren, over brev, bilder og dagreligiøs boksnotater som kaster et nytt lys over hvem faren var, men også forteller noe om hvem han selv er. Tittelen, «Johannes` åpenbaring», viser til Bibelens siste tekst, apokalypsen, og handler for senior om en eksistensiell krise som driver ham inn i religiøse grublerier, men for junior mer om en ibsensk dommedag. For her er også en Hedvig, som rett nok ikke skyter seg selv med annet enn skudd av narkotika, og heller ikke er noen vildand, men snarere et villskudd, en tremenning som Johannes junior hadde en liten romanse med, inntil i hvert fall hennes forgapelse druknet i vodka under en hyttetur.
Handlingen strekker seg fra dødsbudskap til bisettelse, og vi blir i skarpt tegnede portretter kjent med naer sagt hele slekten og lokalsamfunnet, hvorav de mest sentrale, foruten de alt nevnte, er jeg-fortellerens moderat sørgende mor, drikkfeldige onkel Hallvard, en svaert from og tante, og unge Inger Lise Buene, som etter Kielland-ulykken blir enke og alenemor til en treåring. Kielland-ulykken er en avgjørende hendelse for faren, som preges sterkt av den og kjenner på en følelse av utilstrekkelighet i møte med de etterlatte: «Følelsen av at ulykka skyldtes menneskelig svikt og kunne vaert unngått, var sterk blant folk langs kysten». Og hva hadde vel han, medisineren, å trøste de sørgende med?
Til sist er det kanskje også dette det koker ned til: sorg. Men også omsorg. For i en rørende, men sørgelig scene, sitter faren i mørket i sønnens vaerelse og ser på gutten som sover. Til sist reiser han seg, går til sengen, legger hånden på sønnens hode og sier: «Ikke gi opp». Det er et gripende, gåsehudfremkallende øyeblikk, og en skarp kontrast til farens ubarmhjertige avlivning av huskatten Fenris, som er en tvers igjennom hjerteskjaerende scene. Derimellom finnes mengder av
Halbergs finstemte gehør og universelle observasjoner: «ellers sto krokketbøylene skeivt i gresset og minnet om sommerdager da barn og voksne slo hverandre på pinnen til pinnen ikke lenger kunne sees.»
Halberg er en begavet forfatter. Han er drivende god på å skildre skakkjørte, konfliktfylte og dysfunksjonelle relasjoner, som liksom bare «har blitt sånn». Han har en egen følsomhet for det ordløse spenningsfeltet mellom mennesker, står for en hemingwaysk knapphet og meningstetthet, og får sagt mye mer om romanpersonene i dialogene enn det romanpersonene selv faktisk sier.
Jonny Halberg omtales gjerne som «skittenrealist». Her derimot ligger han nok naermere sosialrealismen og eksistensialismen. Hovedpersonene plages og preges av en rå maskulin sårbarhet og famlende religiøs og eksistensiell søken, og forfatteren bekrefter på en høyst overbevisende, velskrevet og leseverdig måte at han ennå er blant landets fremste med tanke på å naerme seg «hvad ei med Ord kan naevnes».
Halberg er en begavet forfatter. Han er drivende god på å skildre skakkjørte, konfliktfylte og dysfunksjonelle relasjoner, som liksom bare «har blitt sånn».
Thomas Korsgaard
Hvis det skulle komme et menneske. Roman. 281 sider. Oversatt av Hilde Rød-Larsen. Bonnier Norsk Forlag.
Tenåringen Tue bor på en forfallen bondegård så langt ute på den danske landsbygda som du kommer. Det kan umulig vaere saerlig langt i Danmark, men likevel.
Her går alle i hverandres begravelser, for ei tom kirke vil du jo ikke ha den dagen du selv slipper å gå i andres begravelser mer. Tue driver mest med rakkerskap og er annerledes enn de andre fordi han rapper bøker. Kanskje liker han gutter mer enn jenter.
Pappaen får liksom ikke dreisen på noen verdens ting heller, selv om han steller med dyra og jorda om dagen og småstjeler om natta for å skaffe litt ekstra penger. Men det er ikke bare pappas feil. Noe skjer tidlig i boka, og så setter mor seg ned med pc-en for å spille på seg gjeld de neste årene.
Pappa er altså ubrukelig, og det er mamma også, men rike og sleipe onkel Chresten er en kødd, og det er mye verre. For onkel vil liksom hjelpe dem ut av knipa, men det gjør han og megga han er gift med ved å kjøpe seg inn i gården.
Nei, det står ikke så godt til med Tue og de. Men det betyr ikke at dette bare er en trist roman.
Thomas Korsgaard skriver nemlig med humor, av og til svart, andre ganger lekent og underfundig. Og humor er alltid, alltid, alltid et pluss. Samtidig er ikke boka bare morsom. For alvoret lurer i bakgrunnen som en tom konto når lånehaien banker på.
Korsgaard er blant dem som sier mye med få ord. Av og til mest ved ikke å si noe som helst. Sånt greier bare de beste.
Selv ble jeg født som en gammel mann, men du som har vaert barn og ungdom vil nok like at Korsgaard skriver fra barnets og ungdommens synsvinkel. Korsgaard, ser du. Han er nok en ny favoritt for meg.
Korsgaard kjenner seg visst igjen i franske Édouard Louis, men jeg ser ikke at de har mer til felles enn at de tilhører samme art, er homofile og skriver om oppvekst i fattigdom og vold på bygda.
Louis er tilsynelatende en sånn selvmedlidende, pompøs type som vil trøtte deg ut med påståeligheter i selskap. Korsgaard vil du antakelig like å treffe på en kafé for å riste flirende på hodet av døden, rampestreker og mislykka kjaerlighetsforhold. Jeg vet hva jeg foretrekker.
Dette er den første boka i trilogien om Tue. De andre er visst også underveis på norsk. Heldigvis. Jeg gleder meg.
Thomas Korsgaard skriver nemlig med humor, av og til svart, andre ganger lekent og underfundig.