Jordnaert og spenstig om nytt bygdeliv
SAKPROSA: Bygdene treng «mental ungdom i alle aldrar», skriv professor Reidar Almås. 80-åringen viser at han så avgjort høyrer heime i den gruppa.
Reidar Almås
Kva skjer i Bygde-Norge? 430 sider
Dreyers Forlag Oslo
Dei siste 80 åra har livet på bygda endra seg dramatisk. Så seint som i dei første åra etter krigen måtte bygdeungdommar laera seg å slå med ljå, sala hesten, mjølka kua for hand, baka flatbrød og hogga tømmer med øks og sag. I dag har maskinane tatt over det aller meste av dette arbeidet. Slitet har minka, velferdsstaten har gjort sitt inntog også på bygda, men folketalet minkar og framtida for Bygde-Norge synest usikker.
Reidar Almås har levd med alle desse endringane. 80-åringen er sjølve nestoren i norsk bygdeforsking. Han kan sjå tilbake på ein lang karriere som professor i bygdesosiologi og regionalpolitikk ved NTNU i Trondheim, der han mellom anna bygde opp Norsk senter for bygdeforsking (nå Ruralis). Framleis er han aktiv som forfattar og samfunnsdebattant.
Folkeleg akademikar
«Kva skjer i Bygde-Norge?» kan godt brukast som eit oppslagsverk, ein grundig gjennomgang av norsk landbruks- og distriktspolitikk frå krigen og fram til i dag. Men det er ikkje den viktigaste kvaliteten ved boka. Det er dei jordnaere, personlege erfaringane som Almås vevar inn i framstillingane og som gjer dette til ei av dei mest folkelege og velskrivne akademiske bøkene eg har lese.
Reidar Almås var einaste arving til eit gardsbruk på Hølonda i Sør-Trøndelag, og skildrar dilemmaet som så mange bygdeungdommar har opplevd mellom å ta over garden eller å reisa ut «og bli til noko». Almås valde det siste, men vende på 1970-talet tilbake til ei bygd som var i ferd med å gjennomgå eit hamskifte. Almås vart ståande med eitt bein i bygdelivet og eitt i forskingsverda. Den tradisjonelle jordbruksdrifta vart gradvis redusert, og garden er etter kvart bygd ut mellom anna med eit forsamlingshus og eit «jakt- og besøkstårn», som han leiger ut til turistar gjennom Airbnb.
Utviklinga illustrerer det som er sjølve kongstanken til Reidar Almås: bygda kan ikkje leva av spesialiserte bønder aleine. Berre 12 prosent av gardbrukarane i Norge er i dag heiltidsbønder. Framtida ligg i å dyrka ei moderne utgåve av mangesysleriet som har lange tradisjonar i norske bygder. Det nye bygdesamfunnet må vera mangfaldig.
Mot vedtatte sanningar
I sitt liv som praktiserande bygdemenneske har Almås også tatt rolla som forskande aktivist – eller i alle fall leverandør av motekspertise til ulike grupper av bygdeforkjemparar, som den viktige Hitraaksjonen i 1975. Over tid har han likevel flytta seg i det politiske landskapet. Etter ein periode på ytre venstre i politikken på 1970-talet er han i dag medlem av Senterpartiet og ei rekkje andre breie, bygdevenlege organisasjonar. Målet hans er å vera «ein ubunden, men kritisk ven av Bygde-Norge som tør å seie alle vedtatte sanningar imot».
Såleis er han teknologioptimist – mjølkeroboten er ein god ting. Han har lite tru på opptrappingsplanar og prisauke som kan føra til dei same problema med overproduksjon som på 1980-talet. Og han har lite til overs for sentimentale familieband som gjer at det i dag står 30.000 tomme bustadhus på norske fråflytta gardsbruk: «Også dei som har flytta frå bygda må laere seg å sette punktum (…). Kanskje den største gåva dei kan gje til heimbygda si, er å selje ein eigedom dei har arva til nokon som vil utvikle han.»
Reidar Almås kjem med mange, detaljerte og sikkert diskutable forslag til nye bygdepolitiske tiltak. Men han oppsummerer dei i tre enkle punkt: Bygda vil vera for spesielt interesserte. Dei fleste på bygda vil måtta leva av privat og offentleg tenesteyting. Og det grøne skiftet må vendast frå trussel til moglegheit.
Bygdene har framleis sjansen til å skapa seg sjølve på ny, meiner Almås, men til det treng dei «mental ungdom i alle aldrar». Med den siste boka viser 80-åringen til overmål at han høyrer til i den gruppa.