Barnevernet får gjennomgå i ny storfilm
KOMMENTAR: Norsk barnevern har virkelig fått kjørt seg de siste årene. Den indiske filmen «Mrs. Chatterjee vs. Norway» gjør ikke saken bedre. Utgangspunktet for filmen er en barnevernssak i Stavanger.
«Inspirert av virkelige hendelser» er en uhyre problematisk formulering.
Likevel brukes den ofte, i ulike varianter, når bøker eller filmer skal markedsføres.
Så også her, når et indisk elitelag gir seg i kast med en barnevernssak fra Stavanger som skapte politisk uro langt utover Norges grenser fra 2011 av. Saken handlet om et indisk par og deres to barn – og barnevernet besluttet å ta barna fra ekteparet.
Etter mange runder i byråkrati, diplomati og rettsapparat kunne det hele endt i et slags kompromiss: Omsorgen ble overført til farens bror og sendt tilbake til India.
Men saken sluttet ikke der. Moren reiste tilbake til hjemlandet, fortsatte kampen, og vant fram etter tre år. I dag bor barna sammen med moren. Hennes mann skal fortsatt bo i Norge.
Ingen bør bli overrasket over at dette dramaet appellerer til filmskapere. Historien er sterk, den kan lett få en tydelig helt med et hellig oppdrag og en haug med skurker. Beretningen om den indiske moren og det norske barnevernet framstår i storproduksjonen «Mrs. Chatterjee vs. Norway» som en klassisk alene-mot-allehistorie.
Derfor er den ekstremt vanskelig å forholde seg til.
Brukbar film
Som film er den slett ikke verst. Dette er indisk filmhåndverk med solide folk i alle ledd – og vi snakker om verdens største filmnasjon.
Jo visst er det litt melodrama innimellom, men ikke stort mer enn det ville vaert i en amerikansk film om samme tema. De fleste skuespillerne gjør en god jobb (med noen unntak jeg kommer tilbake til), ikke minst stjernen Rani Mukherjee som er mesterlig i rollen som bunnløst fortvilet mor. Både raseriet, kampviljen og sorgen er troverdig. Det er også scenene der hun mister kontroll og lar følelsene overkjøre fornuften på måter som kan begrunne barnevernets bekymring for hennes mentale helse.
Mister troverdighet
Men etter en time ramler konstruksjonen sammen. Da lanseres det en konspirasjonsteori som går ut på at alle som er i naerheten av barnevernet, blir fanget i klisteret: Alle involverte som føyer seg, enten det er myndighetene eller familienes advokater, får store bonuser i milliardindustrien som i den indiske filmen har fått navnet «Velfred». De som tar til motmaele, risikerer å miste sine egne barn. Og i en bisetning kobles denne onde barnetyverimaskinen til barneprostitusjon.
Her forsvinner all troverdighet.
Bedre blir det ikke av skurkene blir rene parodier.
Bedre blir det ikke av skurkene blir rene parodier. Møtene med svensk politi er nesten som karnevalsopptrinn.
Møtene med svensk politi er nesten som karnevalsopptrinn. Og norske barnevernsansatte presenteres som tvillingsjeler av eventyrenes onde stemødre – kalde, kyniske, manipulerende, falske og besatt av bagateller som ofte kan forklares som kulturforskjeller. Som at mor mater barna med hendene i stedet for kniv, skje og gaffel. Barnevernerne i denne filmen er så overspilte at de kunne vaert med i en Roald Dahl-fortelling, eller på barnehjemmet i «Annie»-musikalen.
Storfilm = trøbbel
Nettopp det er likevel det store problemet også for norsk barnevern og norske myndigheter. Filmen er allerede sett av over 15 millioner mennesker, mange av dem antakelig med nokså mangelfulle kunnskaper om norsk barnevern, kultur og samfunn. Dermed blir de scenene en norsk seer vil avvise umiddelbart, en del av en fortelling de godt kan komme til å tro på.
Til VG sier forfatter av boken «Det moderne India», Rina Sunder, at filmen kan få svaert negative konsekvenser for handel og forholdet mellom Norge og India: «Norges mål er å øke handel med India og styrke våre relasjoner til landet. India er verdens femte største økonomi og blant de fem landene som har den hurtigst voksende økonomien.»
Samme avis har også intervjuet menneskerettsjurist Gro Hillestad Thune som har jobbet med barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Der er om lag 40 saker mot Norge behandlet siden 2015. Flere av dem har ført til dom.
«Denne filmen vil forsterke Norges dårlige omdømme internasjonalt, og det er fortjent», sier hun, og omtaler filmen som «fra himmelen sendt, en alvorlig vekker for dårlig praksis».
Er forsvar mulig?
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet avviser selvsagt påstandene og insinuasjonene om konspirasjoner og bonusordninger som fremmes i filmen.
Selv har jeg ikke annen kunnskap om selve saken enn det jeg har fra Aftenbladets, og andre norske mediers, dekning av den.
Filmen må jeg, og andre seere, uansett betrakte som en fiksjon. Eller i beste fall som et partsinnlegg. Da er det ikke bare barnevernet som får gjennomgå på en så unyansert og karikert vis at kritikken mister sin kraft – i alle fall for en norsk seer. Også ektemann og svigerfamilie framstilles så ensidig negativt at det er vanskelig å tro på. Faktisk kommer de så dårlig ut at filmen like gjerne kunne båret tittelen «Mrs. Chatterjee vs. svigers».
For norske myndigheter, norsk barnevern og morens svigerfamilie er filmen uansett et dilemma. De har nesten ikke muligheter til å forsvare seg – i alle fall ikke mot en versjon av virkeligheten som også er en fiksjon.