Postapokalypse nå
UTSTILLING: Kunstneren briljerer, skriver vår anmelder om utstillingen som er både vakker og foruroligende.
Siri Berqvam: Summetone. Installasjon. Sandnes Kunstforening. Til 26. mars 2023.
Med hjelp av noen få bestanddeler fra en gammel telefon, noen hudfargede organismer og spinkle greiner i tekstil, plasserer Siri Berqvam betrakteren inn i en sydende, postapokalyptisk biotop.
Bestanddeler fra en predigital tid danner flere av elementene i installasjonen som nå dekker utstillingsrommet til Sandnes Kunstforening. Apparatet som utstillingen har vokst frem fra, er for lengst tatt ut av bruk og erstattet i framskrittet og effektiviseringens navn. Snart finnes det knapt noen mennesker igjen som kan fortelle om televerkets grå telefonapparat, en kommunikasjonsanordning med nummerert dreieskive, lang, krøllete ledning, håndholdt talerør med mikrofon i ene enden og høyttaler i den andre.
For det yngste publikum: Telefonapparatet var husets eneste kommunikasjonshub. Apparatet var ofte plassert i entreen på et lite bord i teak eller palisander, med en skuff som rommet en diger, analog telefonkatalog i papir. Summetonen var en lang tone på 425 Hz i røret du pressa mot øret. Den indikerte at det statlige televerkets linje var opprettet og klar til å motta tallkoden som skulle sammenkoble deg som sender med mottakers telefonapparat.
Her kunne man sitte stasjonaert og prate mens nestemann ventet tålmodig på sin tur, alt mens husets overhode holdt kontroll med tellerskrittene og samtalens kostnad.
Urovekkende og vakkert
Rommet som utgjør Sandnes kunstforenings visningssal er nå fullstendig ugjenkjennelig. Håndsøm og broderte tekstiler utfyller bestanddelene av televerkets telefon. På rommets kortside buler en myk, hudfarget vegg inn i rommet. Den understreker opplevelsen av et levende miljø. Myke greiner og vagt gjenkjennbare organismer og vekster i en dus palett strekker seg innover i rommet og kobler sammen gulv, tak og vegger, og forsterker opplevelsen av at vi står midt inne i en fremmed og saeregen biotop.
Under overflaten finnes de spøkelsesaktige erindringene om mellommenneskelig kommunikasjon, men ledningsnettet er for lengst brutt, og vi er ikke lenger koblet sammen. Nå har de gamle utdaterte elektriske ledningene dannet nye konstellasjoner, sammenfiltret i nye hybride, komplekse organismer. Vi får assosiasjoner til hengende mose og biologiske snyltere i urskogen, men også til en intelligens som har frikoblet seg fra menneskenes intensjoner og skapt sine egne. Biologisk materie og den menneskeskapte teknologien har funnet sammen og koblet seg av menneskene som i en svunnen tid skapte, kontrollerte og styrte dem.
På gulvet i et hjørne ligger nå den gamle grå telefonen og lurer, feit, myk og med gripeklør.
Det hele er vakkert, storslagent og nokså urovekkende.
Kunstneren briljerer
Berqvams installasjon vitner om en kunstner som briljerer i en øvelse i tilbakeholdenhet. De få spinkle grenene, de små blekt fargede objektene eller organismene med overraskende detaljerte elementer er alene nok til å transportere betrakteren dypt inn i et postapokalyptisk sted. I det en trer inn i rommet blir man omsluttet av en tett, sydende og i aller høyeste grad levende, teknologisk urskog. Opplevelsen åpner for tankerekker tilbake i tid så vel som betraktninger om hvordan menneskers samhandling i framtiden vil påvirkes av den teknologiske utviklingen.
Igjen har det begrensede arealet som utgjør Sandnes Kunstforenings visningsrom fått vise sin styrke som manesje for komplekse så vel som enkle kunstinstallasjoner. Selv om man ofte i andre sammenhenger sårt har savnet både veggplass og takhøyde. Her fungerer sal og installasjon som hånd i hanske!