Dårlig fundert grønt skifte
KRONIKK: Store samfunnsendringer krever en overordnet forståelse av hva omstillingen kan innebaere, både positivt og negativt.
Begrepet grønt skifte har gjennom årene hatt stor gjennomslagskraft for å begrunne politiske tiltak for å nå klimamålene og internasjonale forpliktelser. Begrepet sier lite konkret om hva klimaomstillingen innebaerer, bortsett fra at samfunnet skal bli fornybart og baerekraftig.
Den andre siden – store arealinngrep med alvorlige konsekvenser for natur, havmiljø, mennesker og dyreliv, samt behovet for utvinning og transport av nye metaller – er derimot lite omtalt. Hvor meningsfullt er da begrepet, og hvor baerekraftig er klimaomstillingen når disse faktorene ikke er tatt med?
Svaert mange sitter igjen med et negativt bilde av det grønne skiftet. De ser en enorm økning i strømprisene, massiv nedbygging av natur og en frykt for at vi også vil ødelegge havet. Og målet synes å vaere like fjernt.
Frakoblet
Det leder oss til hovedpoenget: Når store samfunnsendringer skal gjennomføres, må politikerne ha en overordnet forståelse av hva omstillingen kan innebaere både positivt og negativt.
Historien om det grønne skiftet viser at det langt fra er tilfelle. Snarere har tiltakene kommet før overordnet tenkning og avklaring av mål og konsekvenser.
Et godt eksempel er lanseringen av begrepet «Norge som Europas grønne batteri». Slagordet stammet fra kraftbransjen, ble markedsført av toneangivende miljøorganisasjoner og ganske snart omfavnet av politikerne.
Samfunnsmessige konsekvenser ble ikke utredet før tiltakene ble gjennomført. Den politiske begeistringen var så stor at viktige fakta ble oversett, som f.eks. at Norges kraftoverskudd kun utgjorde en halv prosent av EUs kraftbehov. Samtidig vedtok Tyskland å legge ned sin kjernekraftproduksjon, uten å ha et alternativ i sikte.
I begeistringsrusen bygde vi nye strømkabler til de ustabile markedene i Tyskland og England, uten grunnlag i analyser om konsekvenser for priser og fordelingsvirkninger for samfunn og naeringsliv.
Det samme gjentok seg med vindkraftsatsingen på land. Regjeringen valgte én energikilde som skulle prioriteres og subsidieres, uten at alternativene var utredet. Vi kunne like godt ha satset på oppgradering av våre eldre vannkraftverk og, ifølge NTNU, fått tilgang til nesten like mye strøm som hele vindkraftsatsingen på land, uten store naturinngrep.
Det vi kunne ha gjort
Et saertrekk ved Norge er at vi bruker hoveddelen av vår strømproduksjon til å varme opp boliger og bygninger. Alternativt kunne vi ha valgt å dekke store deler av dette varmebehovet fra borehull i bakken, fra overskuddsvarme fra industrien og fra forbrenning av avfall og flis. Dermed kunne enorme mengder strøm ha blitt frigjort til andre viktige formål.
Ikke minst kunne vi ha satset på energiøkonomisering i bygninger, med etterisolering og bedre energistyring, og redusert kraftbehovet betydelig.
Det samme skjer nå med satsingen på vindkraft til havs. Forført av egne fantasier vil politikerne bygge ut like mye vindkraft til havs som hele den norske kraftproduksjonen. Men regjeringen kan ikke vise til noen analyse om de forretningsmessige konsekvensene. Det er heller ikke gjort nødvendige undersøkelser av konsekvensene for livet i havet eller for fiskerinaeringen. Spørsmålet om hybridkabler, eller kabler bare til Norge, er uavklart. Hvordan skal man da kunne beregne lønnsomheten i satsingen?
Sikkerhetsproblemene knyttet til å føre så store mengder med uregulerbar kraft til land er heller ikke utredet. Ifølge Statnett kan det bli nødvendig å bygge en ny stor kraftledning fra øst til vest i landet for å hindre sammenbrudd i kraftsystemet.
Og hva blir konsekvensen for den kraftintensive industrien på Vestlandet og annet naeringsliv når en strøm som vil bli mange ganger dyrere enn gjennomsnittsprisen de siste 20 årene, sendes inn i det norske kraftkraftsystemet?
Like uavklart er det hva vi skal bruke strømmen til. Er det grønt skifte å bygge ned norsk natur og beslaglegge og forurense store havarealer for å forsyne kryptofabrikker eller datasentre med strøm, eller å bruke kraften til å produsere hydrogen med et energitap opp mot 75 prosent? Er det grønt skifte å bruke ren og fornybar strøm til å eksportere olje og gass til verdensmarkedet?
For mye prestisje?
Energikommisjonen kom for sent i gang, og svarene var som forventet. Premisset fra regjeringen var å finne ut hvordan vi skal bygge ut mer kraft, ikke hvordan vi bedre kan bruke den kraften vi har. Kommisjonen konkluderte med et urimelig tall på 40 TWh ny kraft innen 2030. Selv kommisjonens leder tok dissens og sa at det var urealistisk.
Spørsmålet er nå om de politiske omkostningene ved å senke ambisjonene er blitt for store til at regjeringen er villig til å gjøre en nødvendig snuoperasjon.
Vår anbefaling er at det er klokt å ta en tenkepause. Saerlig gjelder dette for havvindsatsingen. Motvind Norge har vist at vi kan skaffe nok kraft uten å gå veien om en naturrasering som ikke lenger kan forsvares.
Politisk redaktør:
Debattleder:
Tlf.
Epost: debatt@ aftenbladet.no, kronikk@ aftenbladet.no