Djevelen i detaljene
BOK: Skarp og underholdende samtidsdiagnose, om komitéarbeid, politikk og byråkrati.
Thomas Lundbo:
Den som jubler sist. Siste nytt før sammenbruddet 001. Roman. 191 sider. Cappelen Damm.
Kan hende har Thomas Lundbo selv ergret seg over noen «feil på signalanlegget» og stanget hodet mot den byråkratiske mur, siden han nå synes å gjengjelde slike ulemper med en velskrevet, fantasirik, tidvis infam og muntert harselerende roman som sparker litt i alle retninger, men konsekvent oppover, mot politikere, medier, skatteflyktninger, overbetalte konserndirektører, inkompetente byråkrater, selve Ideen komité, das Ding an sich, så å si, og ikke minst den alminnelig utbredte privatidioti, som vi vel alle streifer innom fra tid til annen.
En håndplukket komité bestående av landets fremste kreative skaller har fått i oppdrag å ta seg av jernbanens 175-årsjubileum i 2029, og Lundbo tegner et kort biografisk portrett av hver av dem: jubileumskoordinator Ovida (=sau), som fører samtaler med katten Pusi-Lusi; den eminente Westerdal-praktikanten Julia, som «var pen på en måte som ikke provoserte eller hisset opp noen»; Kaas, «reklamens auteur»; Emma fra First House (selvsagt); og konsulenten med det megetsigende navnet Lucy von der Fehr (Lucifer) fra selskapet Helheten (Helheim), for å nevne noen.
Romanens personer er ellers gjenkjennelige typer i lettere fordreide, til dels karikerte skikkelser, og de snakker på denne utålelig selvgode måten som vi etter hvert har måttet venne oss til, om innovasjon, kundeopplevelser, marketing osv. Lundbo er en usedvanlig skarp observatør av maktspråk og språkmakt, nytale og faktafornektelse, bl.a. eksemplifisert ved en pensjonert fysikers kritisk-sarkastiske, men faktabaserte leserbrev i avisen som avfeier selve jubileumsideen, men som elegant imøtegås av Ovidas juvenile, naivt optimistiske og politisk korrekte insistering på at det hele gjennomføres ved hjelp av hundre prosent utslippsfri, «sertifisert edelgass fra ... Nordsjøen». Hurra.
Den briljante jubileumsideen går ut på å gjenskape Norges første togtur i 1854 mellom Eidsvoll og Oslo, den såkalte Hovedbanen, ved å sette sammen ikke mindre enn 3156 vogner på rekke og rad langs den 68 km lange strekningen, slik at når konduktøren i Eidsvoll fløyter av gårde den siste vognen, så ankommer lokomotivet Oslo stasjon.
Men så enkelt er det selvsagt ikke. Med dette som utgangspunkt skaper Lundbo et skarpt satirisk og underholdende bilde av et slags moderne Molboland, med mye politisk plunder og heft, korrupsjon og betydelige innslag av renspikket idioti.
Først på side 73, dette er i grunnen småfrekt organisert, Lundbo stoler på at hans skriveførhet vil holde leseren engasjert, og det gjør han jo rett i, enten det stemmer eller ikke, er komitémedlemmet Jona (med «den narrative kompetansen» (!)) ferdig med å svelge eplebiten som han begynte å tygge på i romaninnledningen. Dette er suverent gjennomført. Deretter følger del to, som er viet feiringen av det vedtatte konseptet, som selvsagt går aldeles over styr og kan konkurrere med de heftigste julebord og finansfester. Enhver som har vaert så beruset at han må holde seg fast når han ligger stille på gulvet, som Dean Martin sa, vil kjenne seg igjen.
Men det kommer jo en dagen derpå for komiteens medlemmer også. Romanens tredje og siste del handler om selve turen, og her forlater på sett og vis også romanen stasjonen, sitt utgangspunkt, idet det fra nye sidespor kommer humpende dresiner som bl.a. NRKs utegående reporter Erik Solheim, skiløperen Bjørn Daehlie – som er på lynvisitt fra sitt nye hjem i Zug (!) i Sveits – og Dag Solstad, som leser fra jubileumsboken: «Hver natt skrangler togene innenfor Europa».
Etter hvert minner jo romanen også mer og mer på det den selv kritiserer og parodierer, i og med tempoet, kryssklippingen, språket, der det aldri dveles ved noe for lenge eller noe som helst vies noen grundigere undersøkelser og overveielser, det er alltid stas og stadig videre, rastløst, uavlatelig.
Til slutt står så djevelen der igjen og godter seg, under påvirkning, tilsynelatende, fra Bulgakov, Don McLeans «American Pie» og Parkers «Angel Heart».
Så kan man alltid reise noen innvendinger, slik det er med ethvert arbeid. Jeg leser dette som en fandenivoldsk og energisk, overskuddspreget språk – og maktkritisk samtidskommentar, og som sådan er det et svaert vellykket og leseverdig stykke litteratur.
Enhver som har vaert så beruset at han må holde seg fast når han ligger stille på gulvet, som Dean Martin sa, vil kjenne seg igjen.
Ragnhild Kolden:
Krig. Roman. 395 sider. Samlaget.
Kor mange bøker er gitt ut om andre verdskrig – eller berre «Krigen» som han kallast – i løpet av 78 år med fred i Noreg? Spørsmålet er sjølvsagt retorisk, for flaumen av utgjevingar av skjønnlitteratur og sakprosa om desse fem åra i norsk historie synest endelaus, og umogleg å ha oversikt over. Eit av dei seinare tilskota er Ragnhild Koldens (f. 1956, debut 2011) roman med den svaert generelle tittelen «Krig». Denne første delen av eit planlagt tobandsverk om okkupasjonen og krigsoppgjeret i Noreg skildrar opplevingane til dei tre søskena Gabriel, Gunnar og Margot i den oppdikta bygda Innerdalen. Ifølgje forlaget er staden inspirert av forfattaren sin heimstad, Bøverdalen i Lom, og okkupasjonsåra der.
Medan enkelte norske forfattarar, som Hanna Dahl med «Kraft», har valt ei eksperimenterande tilnaerming til dette stoffet, går Kolden i andre retninga: «Krig» er ei svaert tradisjonell forteljing, både tematisk og i form: handlingsdriven, med allvitande synsvinkel, kronologisk forlaup, klare helte- og skurkefigurar og lite språkleg tvisyn. Romanen startar då krigen startar, sluttar då krigen er slutt. Me får gjennom fem år sjå litt av sjokket ved krigsutbrotet, ein del av utryggleiken i bygda, noko av dilemmaet med kven ein kan stola på, litt om brutaliteten til okkupantane, ein heil del om det grufulle tilvaeret i konsentrasjonsleirane, ein daesj psykiske trauma og til slutt litt fred og gryande rettsoppgjer.
Kolden får gjennom dette svaert vide fokuset fram litt av kvart om krigskvardagen i ei norsk bygd, men biverknaden er at teksten blir generell og utflytande. Når ein vil ha med «alt» og dette er fortalt på ein så konvensjonell måte, får framstillinga eit traust og baktungt preg. Teksten er lettlesen og flyt lett, men prosaen kjennest noko flat i parti der lite skjer. Den daglegdagse stilen kjem meir til sin rett når han skildrar og står i kontrast til grufulle hendingar, som i forhøyrsrommet eller konsentrasjonsleiren.
Slik eg ser det, kunne forfattaren gjort klarare val med omsyn til både tidsramme, hendingar og veksling i stilnivå. Då kunne ho fått betre fram den nagande kjensla av å vera under okkupasjon. Og vonde nyansar og dilemma som krig medfører; ubehagelege og minelagte farvatn som i romanen blir omgått, eventuelt konstatert i overtydeleg klartekst. «Krig» nøyer seg med å vera ei godt samanskrudd forteljing om eit velkjent emne, utan nye innfallsvinklar til stoffet. Meir for den som er interessert i Krigen enn for den som er interessert i litteratur.
Mohamed Mbougar Sarr:
Menneskenes mest fordekte minne. Roman. 432 sider. Oversatt av Thomas Lundbo. Gyldendal.
Dette er ikke ei bok for alle, og jeg er ikke engang sikker på om den er for meg.
Egentlig har den alle egenskaper som jeg ikke kan fordra. Den er unødig snirklete. Den henvender seg mest til selverklaert intellektuelle, som er de kjedeligste folkene i verden. Den skravler pompøst i vei om de mest hverdagslige ting som om det er noe høyverdig ved dem, og slenger med iver med litt hverdagsmagi også.
Verst av alt tror forfatter Sarr tilsynelatende at litteratur er viktig, noe den neppe er lenger.
Jeg liker den ikke noe saerlig. Og likevel tror jeg at jeg vil huske denne boka lenger enn de fleste jeg anmelder.
For deler av den er vidunderlig. Folk i frankofile lesegrupper, der opptakskravet er venstrevridd legning og egenstrikket skjerf i lilla, brunt, grønt og oransje, vil elske den som et gjenfunnet barn.
Den unge senegaleseren Diégane Latyr Faye vil bli forfatter, men dette er ikke selvopplevd av like senegalesiske Sarr. En kjaerlighetsdynge Diégane har skrevet blir utgitt til grei mottakelse i Frankrike. Dit har han flyttet for å bli noe annet enn han er. Målet er å skrive den fullkomne boka, og ingen andre skjønner egentlig noe, vet han.
Selv er Diégane så oppslukt av litteraturen at den er mer virkelig enn virkeligheten selv, og han takker nei til en trekant med ei saftig dame han begjaerer fordi han ikke vil besudle et eller annet edelt noe. Dust.
Tilfeldig snubler Diégane over forfatteren T. C. Elimane, en mystisk figur som skrev mesterverket «Det umenneskeliges labyrint» for mange år siden, og deretter tilsynelatende forsvant etter en skandale.
Derfra og inn handler boka om jakten på denne mystiske Elimane, og håpet om at jakten skal gi Diégane det han trenger, hva nå enn det er. Og denne jakten er både spennende og en oppvåkning.
De fleste vil forståelig nok kjede seg når Diégane vrøvler om litteraturens overlegenhet. Du får skumlese de delene, for jeg tror de er laget sånn som en kontrast til det som faktisk teller i verden, men jeg er ikke sikker.
Det jeg prøver å si er vel at du skal vaere i overkant glad i litteratur for å like boka, og at jeg vurderte å gi den både ener, treer og sekser, men havnet på femmer uten at jeg helt vet hvorfor, men det kjennes rett.
Når ein vil ha med «alt» og dette er fortalt på ein så konvensjonell måte, får framstillinga eit traust og baktungt preg.
Jeg liker den ikke noe saerlig. Og likevel tror jeg at jeg vil huske denne boka lenger enn de fleste jeg anmelder.