Helt rått i kunstens ruin
UTSTILLING: Her markeres hundreåret etter Garborgs død med utstilling i det som må vaere Brynes mest nedslarvede og herpede lokale. Iskaldt er det også, men den kunsten som er laget av de tre utstillerne, varmer godt.
Jaeren meieri
(Bryne kunstforening og Time kommune): G sanning tvil. Trond Hugo Haugen, Kine Lillestrøm, Elise Storsveen. Installasjoner, t.o.m. 17. mars.
På Jaeren går det fine tråder mellom ost, litteratur og billedkunst. Ikke bare ble Arne Garborg vist om i Jaeren meieri – «Me skapar Tilvaere um», skrev han om dette – nå er det meieriets slitte vegger som viser oss Garborg gjennom nye uttrykk, i den kunsten kurator Jens Erland har samlet til et refleksjonsrom i det helt store format. Trådene går tilbake til Erlands forrige Garborg-utstilling samme sted, for 23 år siden, da med robust balanse mellom det ekspressivt røffe og det forfinede, så også nå. Erland skriver at «val av kunstnarar er gjort i samsvar med Garborgs kunstsyn om å fremja utfordrande samtidskunst». Nå er det Trond Hugo
Haugen, Kine Lillestrøm og Elise Storsveen som «skapar Tilvaere um» – Garborgs tanker forvandles, men også meieriets industriruin, fra det ubrukelige til en kombinasjon av idékunst og håndfast fargespill. Mer enn 1000 m², her er nok plass til de stedsspesifikke installasjonene.
Møter
Det lyser blått fra Elise Storsveens installasjon, en transparent tekstil laget av gjenbruksmateriale, bl.a. stillasnetting. 50 meter lang bukter den seg med store menneskeskikkelser, i form av applikasjon på nettingen. De er lyse og fargesterke på den ene siden, mens de framtrer som svarte silhuetter på den andre. Tittelen er «drøs drøset drøs drøsa», og det handler om møter mellom mennesker. Dansende, gestikulerende, musiserende – vennlige, kanskje også aggressive. Det er som om Storsveen gjennomlyser livene våre og viser at det nettopp er her, i møtet med andre, i det sosiale spillet, vi blir hele mennesker.
Installasjonen er slående sterk, helheten oppfattes umiddelbart med sine naermest tegneserieaktige figurer, samtidig som den inviterer meg til å gå inn i og rundt for å studere detaljene. Den lar seg ikke forklare fullt ut men lukker seg om sin egen gåte. Skikkelsene på den lyse siden virker inviterende, mens de svarte figurene er mer avvisende: Menneskeliv og samkvem med andre foldet ut som et skygge- og fargespill. Retten og vrangen, sanningen og tvilen, i Garborgs ånd.
I Kine Lillestrøms kunst er menneskene kun indirekte til stede, i en natur som både er helt konkret og fullstendig abstrahert. Hun har plassert potteplanter under kunstig lys i et hjørne av lokalet. Foran ligger skulpturen «Terraine», en samling brukte belteplater i stål fra Brøyt – i ånden etter Carl Andres minimalisme fra 1960-tallet. Skulpturen er ubevegelig og tyst, men den rommer en potensiell aggressivitet som kan valse ned plantene, om de ikke får sin egen beskyttende biotop. Kanskje er det derfor naturen gjemmer seg i et fargesterkt kamuflasjemønster i hennes monumentale maleri «Skitze», åtte meter langt. Men i dette verket gjemmer også noe annet seg: Det er malt på restmateriale funnet i Jaeren meieri og ellers rundt omkring på Bryne. Det oversette og forkastede, nå løftet fram som noe verdifullt, i Garborgs ånd.
Tvilen
Trond Hugo Haugen går løs på Garborgs tvil, der han har spent opp et 49 meter langt tekstilt verk som et filter i rommet, som fanger opp brokker av Garborgs ord, lett fordreid og forvansket: Vi kjenner dem igjen bl.a. fra Haugtussa, men ikke helt som dikteren formulerte dem, her blandet med annet tekstmateriale. Det er som om hukommelsen er kontaminert av en slags interferens som trenger seg på med en annen bølgelengde. Teknikken er frottage (avtrykk av et objekt skapt ved å gni kull eller blyant på papir eller duk), og med den framkaller Haugen Garborgs grav, hans statue på Bryne og mye annet: Garborg og hans verden stiger fram, ikke fra et Alveland, men som halvdunkle skikkelser og fragmenter fra fortiden. Naermest som skrømt. Kan vi likevel fornemme og forstå Garborgs diktning her?
Haugen viser også en kortfilm av det gåtefulle slaget: Unge, maskerte aksjonister i en skog vifter med faner og et banner hvor det står «Min far var den siste oljearbeider». Filmen er uten et logisk narrativ; den har suggererende lydspor og vises i en industriruin – her ligger en dystopisk atmosfaere som, ganske fritt, speiler én av Garborgs sider, den depressive og melankolske tenkeren.
I denne utstillingen tolkes Garborgs liv og forfatterskap løst og fritt og med stort rom – fysisk og metaforisk – for publikums egne tolkninger og opplevelser. Det er bare i det fysiske rommet at temperaturen går mot frysepunktet. Samtidskunsten krever varme klaer.