Filosofisk familiedrama
TEATER: «Tåkefall» tar opp store spørsmål om familie, liv og frie val. Men det blir mest snakk.
Tåkefall
Rogaland Teater, Intimscenen. Av: Noah Haidle. Regi: Kjersti Haugen. Dramaturg: Carl Jørn Johansen. Med: Marianne Holter, Even Stormoen, Helga Guren, Øystein Martinsen og Anders Dale. Scenograf: Katrin Bombe. Komponist: John Derek Bishop. Maskør: Ingrid Figved. Lengde: 2 timar og 15 minutt, inkl. pause.
Eg har, i alle fall i prinsippet, sans for dramatikarar som tenkjer stort og fritt når dei skriv. Noah Haidles «Tåkefall» hadde urpremiere i California i 2013 og er eit slags familiedrama som spenner over fire generasjonar. Men med ein del ganske fikse tidshopp fram og tilbake i tid og enkelte magisk-realistiske element som bryt med den tradisjonelle familiesagaens strenge realisme. Me skal til dømes ein tur innom ei livmor der eit par filosofiske tvillingar enno ikkje er fødde. Eg kjem tilbake til det.
Publikum sit på tre stolrader i kvar ende av Intimscenen på Rogaland Teater, mens ein opphøgd sirkel tronar midt i rommet. Sirkelen skal visa seg både å vera eit slags landskap, eit hus, ei livmor og ein hage.
Tre av dei fem skodespelarane spelar fleire karakterar. Even Stormoen skal til dømes både vera alzheimersvekka oberst og obersten i yngre år, og dessutan sitt eige barnebarn som gammal. Anders Dale skal både vera ein slags forteljar av fotnotar, eit ufødd barn og barnet til barnet som blir fødd. Dette høyrest jo forvirrande ut, men er fikst og friskt både skrive av Haidle og løyst av regissør Kjersti Haugen på scenen, i ei elegant herjing med tid.
Men hovudtemaet i stykket er altså familie, kjaerleik, eigne val – alt dette kompliserte som utgjer livet for dei fleste av oss. Kort sagt: Korleis skal me få det til?
Her ligg potensielt mykje interessant materiale. Men sjølv om tematikken er der, syns eg ikkje stykket er like intellektuelt eller filosofisk interessant som det foregir å vera. Så skal det jo noko til å seia noko genuint nytt eller tankevekkande om ... eh ... livet.
Ei anna utfordring er at det blir meir snakk enn spel. Karakterane fortel ei rekke historier frå familiens liv, men dei faerraste av historiene blir spelt ut. Dermed blir det til at me høyrer meir om den dysfunksjonelle familien enn me ser det med eigne augo. Eg liker best scenene som blir spelt ut.
Stemninga i stykket er i store delar lett melankolsk, tilbakeblikk og frampeik om liv og død, framført i ein sober, realistisk spelestil. Unntaket er Helga Gurens nesten ordlause karakter Beauty, som spelar meir fysisk. Det blir tidvis litt for teatralsk for min smak, men poetisk og vakkert i siste scene.
Til gjengjeld stig både energien og humøret betrakteleg i sekvensen der me møter dei to tvillingfostera, spelt av Anders Dale og Øystein Martinsen, i moras livmor. Dei to tvillingane har gjennom heile svangerskapet diskutert filosofiske spørsmål – i tillegg til å bitast og slåst. Her er både teksten, timinga og samspelet knallbra.
Den eine tvillingen, Samuel, er oppteken av syndefallet. Som strengt tatt handlar om at mennesket får fridom til å ta sine eigne val i livet. Etter at Eva har smakt på eit eple frå kunnskapens tre. Eit epletre er også sentralt i «Tåkefall». Er det kunnskapens tre? Representerer det slektstreet? Og kor langt frå stammen kan eplet rulla – med sin frie vilje?