Ungdomsvold
sponert for disse forholdene enn norske ungdommer, sier Fandrem.
Og flere har dårligere psykisk helse.
– De kan vaere traumatiserte etter krig eller andre katastrofer i hjemlandet de flyktet fra. Langvarig mobbing er også traumatiserende, sier hun.
Mestring og tilhørighet
Når innvandrerungdom mobber, henger mobbingen i større grad sammen med behovet for tilhørighet enn om det er norske gutter som mobber. Det viser forskning Fandrem har gjort.
– Tilhørigheten de får gjennom å ha en felles fiende, altså når de går sammen om å mobbe noen, skaper sterke bånd, sier professoren.
– Om en ikke føler tilhørighet blant sine egne – de med samme opprinnelse – eller blant de norske, kan man ty til en tredje identitet – den kriminelle. Som sårbar, er du et lett bytte. Det er vanlig for de som tas opp i radikaliserte eller kriminelle miljøer å bli vist respekt.
Hun peker på hvor viktig det for alle mennesker å føle tilhørighet.
– Vi er sosiale vesener. Vi blir oss selv i samhandling med andre. Det ligger i oss at vi har behov for sosial kontakt og anerkjennelse – behov for å høre til i et fellesskap. Det opplever kanskje enkelte først i kriminelle miljøer, sier hun.
Mestringsfølelsen er også svaert viktig, ifølge professoren.
– Alle har behov for å bidra. Det er slik vi kjenner at vi er med i et felleskap. Vi kjenner på at vi er betydningsfulle når vi får anerkjennelse og bidrar. Å vaere i en gruppe uten å bidra svekker fellesskapsfølelsen.
Moren ser ned på mobiltelefonen igjen.
– I dag, endelig, får min sønn hjelp, sier kvinnen.
I tingretten ble han dømt til ungdomsstraff. Hadde han vaert over 18 år da den grove volden skjedde, ville han blitt dømt til ubetinget fengsel.
– Jeg har forsøkt så godt jeg kunne i et nytt land med en ukjent kultur å finne ut av hjelpeapparatet. Jeg gikk fra etat til etat og banket på dører.
Moren forteller om utallige møter og utallige telefoner, men sier det aldri var hjelp å få.
Hun sukker.
– Jeg har kjempet, virkelig kjempet, men én hånd klarer ikke å klappe alene.
Flere steder fikk hun høre at sønnen måtte ønske hjelp. At hjelpen var frivillig. Et samtykke måtte ligge i bunn.
– «Først når han selv ønsker hjelp, kan vi hjelpe», sa de. Jeg ble så frustrert at jeg truet med å gå til aviser. Det er en stor urett. Ikke bare mot min sønn, men mot alle ungdommer som sliter. Hvilken bedømmelsesevne har ungdommer i en slik situasjon? Hvor sikre er vi på at de vet sitt eget beste? Om ikke alt var basert på frivillighet, ville min sønn fått hjelp tidligere.
Hun peker på at flere ungdommer som begår kriminelle handlinger, ofte er belastet.
– Belastningene kan påvirke deres bedømmelsesevne. Ungdomstiden kan oppleves kaotisk for dem. De trenger hjelp til å bearbeide vanskelige opplevelser. Noen bruker rus for å «behandle» seg selv. Rus svekker bedømmelsesevnen ytterligere, mener moren.
Hvorfor?
Hun understreker at hun ikke forsøker å renvaske sønnen. Ikke i det hele tatt.
– Det han har gjort, er vondt. Men om vi bare kunne gå tilbake til den gang før dette startet. Om han bare hadde fått hjelp da. – Hva mener du bør gjøres?
– Jeg er verken politiker eller analytiker, men tiltak er åpenbart nødvendige. Når politiet blir koblet inn, er det allerede for sent. Samfunnet må i mye større grad se på hvorfor noen ungdommer begår kriminelle handlinger i stedet for å snakke om hvor strenge straffer de skal ha, sier hun.
– Og så tror jeg det er for mye frihet. Selvfølgelig er det bra med frihet for ungdommer, men friheten kan misbrukes. Noen misforstår helt. De vet ikke hvordan de skal bruke friheten. Mange forstår ikke at de skader seg selv.
Tenker på tvang
Moren vet om flere familier som sliter fordi deres ungdommer ikke vil ha hjelp. Rus er ofte en del av problemet.
– De gjør som de vil fordi ingenting får konsekvenser. «Jeg vil bruke narkotika», sier de. Og så gjør de det.
Hun tar en liten pause og ser opp fra mobiltelefonen.
– Jeg har tenkt på dette med tvang. Kan vi bruke tvang for å hjelpe disse ungdommene?
Hun frykter at situasjonen vil bli verre. Andre sårbare ungdommer påvirkes. Blant annet gjennom sosiale medier. Kriminelle handlinger blir filmet og delt.
– Det er lett for barn å la seg friste. De ser at det gir status å dele slike bilder og filmer. Og så får det ingen følger for de under 18 år. Noen synes det er kult å vise at de gjør som de vil, sier hun.
– Slik sett kan en si at sosiale medier er blitt et våpen for ungdommer.
Kunnskap og utdanning
Pedagogikk-professor Fandrems forskning viser at intensjonen om å slutte i videregående skole i sterkere grad henger sammen med ensomhet for førstegenerasjons innvandrere enn for norske. Tiltak som reduserer ensomhet er med andre ord viktig.
– God integrering er ekstremt viktig. Tilbud finnes, men er de gode nok? Hva med å gjøre flere tilbud gratis? – idrettslag, for eksempel, blir på den måten tilgjengelige for flere. Hun peker på at innvandrere må oppleve at de hører til i samfunnet vårt, og at de mestrer livet. De må få bidra i sammenhenger også med norske.
– Vi vet at kunnskap og utdanning er nøkkelfaktorer for å bli integrert. Da må vi sørge for at flere fullfører videregående utdanning.
– Vi må ha et inkluderende samfunn med rom for forskjellighet. Det er normalt å bli usikker og å stille spørsmål ved det som er fremmed, men hvordan forholder vi oss til vår egen usikkerhet? Viser vi respekt og interesse eller velger vi å ta avstand? Altså: Hvordan møter vi usikkerhet?
– I Norge er vi kanskje ikke så flinke som i mange andre land til å ta kontakt, stikke innom på besøk, for eksempel, som også kan vaere en måte man kan få nye i nabolaget til å føle seg sett eller inkludert på.