Psykologen fant noe mer bak den selvsikre Kielland
HELGEINTERVJUET: Han så skatter der andre så søppel. I en kjeller som skulle tømmes, fant psykologen tegn på en sårbar gutt – ganske ulik mannen som står øverst i Torgtrappene som om han eier hele byen.
– Se, sier Espen Hamre og legger fram en ny bok, en ny bunke brev, noen dagbøker nesten ingen har sett før.
– Og her, avbryter han seg selv og peker på noen malerier, eller fotografier, og inviterer oss inn i en anekdote om stavangerske familier på 1700- og 1800-tallet.
Entusiasten har interessert seg for lokalhistorie i mange tiår, ikke minst alt som handler om Alexander L. Kielland (1849-1906), forfatteren og borgermesteren som står øverst i Torgtrappene og utstråler naturlig selvsikkerhet.
Vi skal ikke følge blikket hans nedover Torget og ut Vågen, ut mot havet eller inn i skutene og handelshusene som sikret ham en solid plass i norsk litteraturhistorie. Vi skal snu oss mot skolen som har vaert nabo til Breiavatnet, eller Bredevannet, i snart 200 år. Der var nemlig unge Alexander elev, og det er slett ikke sikkert at inntrykkene som har festet seg – om lederskikkelsen og om eleven som sto i opposisjon til sine laerere og et brutalt skolesystem, er helt korrekt.
– Se bare her. Etter mange års erfaring som skolepsykolog, tenker jeg ...
Men ... er det ikke?!
Ja, vi kommer dit, vi kommer til Espen Hamres refleksjoner rundt Alexanders sårbare år i overgang fra barn til ungdom, til det han fant i kjelleren i Møllegata 55 for snart 20 år siden. Vi skal først en snartur innom Stavanger museum fem-seks år tidligere. Der, i en skuff full av uidentifiserte fotografier, fant Hamre et bilde som knyttet hans egen familie tettere til forfatterens.
– Plutselig så jeg en fornem forsamling foran hytta vår på Høle!
Nei, Alexanders onkel Alex og hans familie og venner hadde ikke reist til Høle. Bygningen, et lysthus, sto på Holmeegenes, på Eiganes altså. Hvordan det havnet på Høle, er et kapittel for seg, og vi gjør det kort: Espen Hamres oldefar kjøpte eiendommen og ville flytte dit. Men fruen, Ragna Gudfrida, ville slett ikke flytte på landet der alle kyrne åpenbart førte med seg flueplager.
– Men lysthuset, det ville hun ha!
Så eiendommen ble solgt videre, lysthuset ble demontert, tomt ble kjøpt på Høle, og på 1920-tallet ble lysthuset gjenreist. Gjennom årene har det forandret seg, men gjennom mange år har Hamre tilbakeført det til opprinnelig stil – og fått ros fra selveste direktøren for Kulturminnefondet for arbeidet.
Mannen på bildet, onkel Axel, skal vi komme tilbake til.
Krise i sjelen, trøbbel i matte
Men først: I kjelleren i Møllegaten fant Espen Hamre papirer som kan belyse unge Alexander. Huset tilhørte familien Stavnem – og to av deres forfedre underviste på Kongsgård: Faren Tønnes (1835–1911) mens Alexander var elev, sønnen Peter Lauritz
(1872–1932) årene etter. Tidlig på 2000-tallet skulle huset rives, men i siste liten ble Hamre invitert ned i kjelleren – og fikk berget en del før resten ble kjørt på fyllingen.
– Dette, blant annet, sier han og viser fram et lite hefte: Regnetabeller til Skolebrug Anden Raekke, de benaevnte tal.
Ved
T. Stavnem.
At boken ble trykket hos Dreyer i Stavanger er verdt å merke seg, men ikke det sentrale i denne omgang. Året er viktigere: 1863. Og mannen som hadde samlet tabellene som forklarte forholdet mellom ulike måleenheter, side opp og side ned, er Tønnes, klassestyreren som kjente eleven Alexander godt.
Mer enn som så: Med sirlig håndskrift står det «A. Kielland» på tittelbladet.
– Dette er ikke Alexanders håndskrift, det er Stavnems. Han har antakelig skrevet navnet på elevene før han delte regnetabellene ut. Lenger uti heftet ser vi at Stavnem har skrevet inn hjelpesetninger av typen «År = 12 måneder».
– For meg, som tidligere skolepsykolog, vitner dette om en laerer som så skolens elever. Og i
Alexander kan han ha sett en sårbar gutt, en som trengte litt ekstra oppmerksomhet. Når elever er i krise, gir det ofte tidlig utslag i matematikk. I dette faget må elevene utføre flere operasjoner samtidig, og det klarer de ikke når det er så mye annet som foregår inni dem.
«Krise» er ikke et tilfeldig valgt ord. Alexander hadde mistet sin mor i 12-årsalderen, og dermed forsvant mye av varmen fra det kiellandske hjem. Da faren giftet seg med haugianske Inger Maele, fikk gutten en streng stemor han ikke gikk overens med.
Berømte telegram
Oppe hos onkelen derimot, var det høyt under taket og «der kunne jeg gi uttrykk for alt som rørte seg i meg», skrev forfatteren mange år senere. Vennskapet dem imellom varte: Onkelen hadde mer vin og flottere hus enn der hjemme, og mange år senere, i 1881, sendte Alexander dette telegrammet fra København til sin onkel i Stavanger:
Kjaere Onkel, hvad skal du have til Middag? Vi skal have Lammesteg, den danske Lammesteg er god, men den spaedeste kalv hjemme er bedre. Din mismodige Alexander.
Svaret kom samme ettermiddag:
Middagen: Skilpaddesuppe. Lammesteg. Riispudding. Sidste lidt for Tør. Utallige hjertelige Hilsener fra Alle, men saerdeles fra din lengtende Oncle Axel.
Telegramvekslingen er velkjent, nesten berømt.
Ukjent manuskript
Det neste skriftet Hamre trekker fram er antakelig ukjent selv for Kielland-forskerne og stammer fra kjelleren i Møllegata; «Alexander Kielland og den høyere skole», ført i pennen av P.L. Stavnem.
Her skriver den gamle laerer, adjunkt og lektor:
Adskillige legender har vaert i omløp om Alexander Kiellands skoledager. For bare å nevne et par eksempler: For ikke rett lenge siden visste et populaert ukeblad å fortelle at han var kameratenes fører fremfor nogen annen, en formelig organisator, hvad enten det gjaldt lek og sport eller diverse uvørne påfunn. Ennu merkeligere er det at ikke så få synes å ha festet lit til den apokryfe historie at dikteren i sine skoledager var en vanartig disipel, som til stadighet var på krigsfod med laerere, og at skoleromanen «Gift», hvor det selvoplevde og det fritt oppfundne er sammensmeltet på fullendt måte, rett og slett er en hevn for alskens plager og hårdhendt behandling den tid han slet skolebenken.
Så tar laereren til motmaele: Undersøker man forholdene naermere, kommer man til et ganske annet resultat.
Alexander Kielland hadde som skolegutt en høi stjerne blandt kameratene uten dog å vaere nogen guttehøvding eller spilloppmaker. Og skjønt han, til tross for sine ypperlige evner, ikke var noget skolelys, kom han i det hele godt ut av det med laererne også (...)