Et vanvittig forslag
GJESTEKOMMENTAR: Hvorfor kjenner jeg adrenalinet pumpe av å tvinge alle 19-åringer til å gjøre samfunnstjeneste?
Etter at Øyvind Jacobsen (Ap) og Dag Mossige (Ap), med kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun som «high profile» støttespiller, presenterte forslaget om ett års militaer- og samfunnstjeneste for alle 19-åringer – og dét før de hadde snakket med sitt eget parti – har jeg gått med en uggen følelse i magen.
Jeg har prøvd å forstå akkurat hva det var med denne ideen som skremte meg sånn. Mens Israel bomber Gaza sønder og sammen, Putin erklaerer «hellig krig» i Ukraina og USA og Storbritannia angriper Houthi-militsen i Jemen, er verden kommet så naer at det ikke lenger er mulig å late som om det ikke gjelder oss også. Oss i trygge, snille, flinke, gode Norge.
Så hvorfor har jeg det som Gro i «Makta»-serien? Hvorfor kjenner jeg adrenalinet pumpe fra binyrene over forslaget om å tvinge alle 19-åringer til å gjøre samfunnstjeneste?
1937?
Da jeg leste hva Dag Mossige sa fra talerstolen på årsmøtet til Stavanger Ap, forsto jeg hva som gjør meg så fryktelig redd. Han snakker om ungdommer som ikke forstår hvorfor vi betaler skatt, og som for raskt spør hva samfunnet kan gjøre for dem, men ikke hva de kan gjøre for samfunnet.
Så sier han: «Jeg er redd dette kan vaere vårt 1937.» Og han understreker grusomheten i utsagnet med å si at «parallellen er fullt ut tilsiktet.» Jeg er rystet, og mener at Mossige dessverre oppnår det motsatte av hva han ønsker. Han spiller på frykt og usikkerhet.
For mens krigene raser i verden og Norge blir rikere og rikere, stemte nettopp Ap imot både boikott eller straffetiltak mot Israel og å anerkjenne Palestina som stat. Sammenligningen med [oppvåkningen etter «unnfallenheten» i forsvarspolitikken i Norge fram til] 1937, mens vi ser bilder av fedre som baerer sine små barn innpakket i laken, er nesten ikke til å holde ut. Sammenligningen med 1937 mens vi ser bilder av apatiske barn sittende i ruinene, er ikke til å holde ut. Sammenligningen med 1937 mens vi ser bilder av barn som strekker armene sine ut gjennom gjerdet tiggende om mat, er nesten ikke til å holde ut.
I dette perspektivet – mens vi leser om at den private fattigdommen øker i Norge, at ungdommer blir tatt med våpen på byen, og at flere og flere føler på et utenforskap, når folk står i matkø og polariseringen er økende – er sammenligningen nesten ikke til å tro. Det er skremmende og farlig retorikk.
Populistisk tilnaerming
Hvordan kan Rødts Mímir Kristjánsson få seg til å synes at forslaget er en god idé? Selv om han spoler fort forbi den siden som handler om militaeret og krig, bombing, Nato, våpen og sånn, sier han i Aftenbladet at ungdommen har godt av et pliktår vekk fra gutterommet og dataspill. Jeg aner en slags romantisering av hans egen siviltjeneste i Foreningen Les!. For plutselig vil også Rødt at folk skal stå opp om morgenen og gjøre noe nyttig. Med et unntak for de syke, selvfølgelig. Og alt det Mímir har kjempet for syke og uføre, blekner dessverre, for hvor er motsetningen mellom å vaere syk og gjøre noe nyttig? Med andre ord, er man ikke nyttig hvis man er syk? Det er et sidespor, men et sidespor jeg trodde Rødt var opptatt av å kjøre utenom.
Det man kan lese i forslaget er en populistisk tilnaerming til store og alvorlige problemer. Nå skal alle mann til pumpene – og «Kari leverer», selv i krigen i Ukraina. Mens eldreomsorgen skriker etter fagfolk, og skolen skriker etter laerere, skal man sende 19-åringene i krigen. Selv trenger jeg en tegnestift i skoen, for dette er et vanvittig forslag.
Mossige og Jacobsen argumenterer med at de ønsker å bygge et «vi», et fellesskap og et inkluderende samfunn ved å innkalle alle 19-åringer til samfunnstjeneste. De som militaeret ikke har bruk for, skal jobbe i omsorgssektoren, kulturlivet og frivilligheten, med «oppgaver man ikke trenger utdannelse til». Det er behov for folk, sier de. Hvor mange 19åringer trengs for å skru i en lyspaere eller til å steike en vaffel?
Fagkunnskap ikke nødvendig?
Hvor mange oppgaver på et sykehjem trenger man ikke fagkunnskap til? Alle sykehjem i Stavanger har allerede fått en underbetalt assistent, levert av Kari. Et menneske som skal gjøre det man ikke trenger fagkunnskap til. Trenger man fagkunnskap for å følge et skrøpelig menneske på toalettet? Trenger man fagkunnskap for å gi en dame med demens mat? Hvor mye fagkunnskap trenger man for å kle på en person med langtkommet Parkinson? Trenger man fagkunnskap for å ta på støttestrømper på en mann med hjertesvikt? Hvor mye fagkunnskap trenger du egentlig for å vite hva du skal gjøre når noen truer med å drepe deg, mens de spytter deg i ansiktet og slår? Trenger man fagkunnskap for å trøste en datter som besøker en mor som ikke kjenner henne igjen?
Eldreomsorgen er ikke bare et koselig sted der vi steiker vafler og synger gamle sanger. De som bor på sykehjem, er syke. «Vi», det store «vi» som det ropes på, stiller strenge krav til ernaering, dokumentering, medisiner og avviksmeldinger. Helsevesenet skriker så høyt det kan etter hjelp til å møte alle kravene. Men denne krisen løser vi ikke med å sende inn 19-åringer på plikttjeneste. Denne krisen løses ved at vi sammen løser oppgavene og gjør det arbeidet som skal gjøres for at alle får en meningsfull hverdag og følelsen av å vaere nyttige.
Det er behov for folk, sier de. Hvor mange 19-åringer trengs for å skru i en lyspaere eller til å steike en vaffel?