17-åringen kunne tjene flere månedslønner på narkosalg på en uke. Politiet står uten verktøy
STAVANGER: Han var en konge i Stavanger. Flere solgte narkotika for ham. Nå er han bitter for at han ikke fikk hjelp tidligere.
– What the fuuuck, liksom. Da politiet ikke lenger stoppet folk på grunn av mistanke om narkotika ... Da ble jo vi ungdommer untouchables. Ingen kunne gjøre noe. Og om vi i tillegg gikk rundt med pistol, som jeg gjorde noen ganger ... Ah. Jeg var konge!
17-åringen ler. Han har levd et voldsomt liv, spekket med vold og narkotika. Noen ganger gikk han rundt med flere hundre tusen kroner i kontanter.
Våren 2021 sendte Riksadvokaten ut et rundskriv hvor det ble presisert at politiet ikke har anledning til å bruke tvangsmidler for å avdekke mindre alvorlig lovbrudd. Altså at politiet ikke kan ransake på grunn av mistanke om rus.
– Whaaaat, liksom, sier 17-åringen, som begynte med narkotikasalg kort tid etter rundskrivet.
– Politikerne i Norge må jo vaere fullstendig blåste som lar dette skje. For meg betydde det raske penger. Hvorfor i alle dager skulle jeg gå på skole? Jeg kunne tjene en vanlig månedslønn på et par gode dager med salg.
17-åringen er karismatisk og morsom.
Historien hans er ikke.
Vanskelig hjemme
Han er ikke stolt av det han har gjort. Det dreier seg om et storstilt salg av narkotika, og om flere ran og annen vold.
Han var så dyktig til det han drev med, at han etter hvert fikk flere løpegutter under seg. På sett og vis var han faktisk en småkonge, som han selv sier. Politiet fant aldri frem til ham, og nå er han ute av kriminaliteten.
Men hva var veien inn? Tenåringen legger om stemmeleiet.
– Jeg laerte tidlig at verden er en urettferdig plass, og jeg fikk behov for å ta igjen. Jeg ville ikke drepe noen, men jeg kunne jo skade folk. Jeg brydde meg ikke.
– Dersom du står i dette, kan du ikke stole på noen. What the fuck! Det kunne vaere nok om noen så stygt på meg.
Tar burger-kritikk
Det startet med biltyverier. Da var han 13–14 år.
– Hvordan laerte du å kjøre bil? – Man laerer mens man stjeler. Du laerer å vaere kriminell mens du fucker up, sier 17-åringen, som er tilbake til sitt selvsikre jeg.
Han begynte å ruse seg, og var dypt inne i problemene i to–tre år. Først solgte han for å finansiere sin egen bruk, men det gikk ikke lang tid før han selv klatret i hierarkiet.
– Det var store penger. Jeg spanderte vilt. Tok med kompiser på fine restauranter og betalte for flotte hotellovernattinger. En del penger gikk til alkohol og festing. En gang presterte jeg å bruke flerfoldige tusen på McDonald’s. Det tar jeg selvkritikk for, sier han og ler.
Alt var ikke en dans på roser. Det var mye vold i miljøet. Grov vold.
– Det har kommet folk mot meg med kniv. Da har jeg tenkt «what the fuck!». Altså, fra utsiden kan det nok virke svaert spesielt når jeg snakker så lett om disse tingene. Men slik var det faktisk. Du måtte bare ta det som kom. Det var hva det var.
Aldri mer redd
Etter flere år med kriminalitet bestemte 17-åringen seg for å kutte med sitt tidligere liv. Han er optimistisk med tanke på fremtiden. Snart skal han ut i laere.
– Tenkte du noen gang på hva ofrene dine følte?
– Nei. Jeg synes ikke jeg har grunn til å føle meg dårlig nå heller, egentlig. Det som skjedde det skjedde. Og det var alltid en grunn. For eksempel så skyldte folk meg penger. Ok, så fikk jeg kanskje ikke pengene raskere om jeg banket folk opp, men jeg ga i det minste et signal til andre om at det var smart å betale.
– Det blir litt sånn, når du er ung, at du hele tiden tester nye grenser. Det går lengre og lengre, og til slutt er det ingen vei tilbake.
– Var du aldri redd?
– For hva da?
– For å dø, for eksempel. Du sitter her og forteller om folk som kom mot deg med kniv.
– Å dø er en del av livet. Døden er ikke verdt å engste seg for. Dessuten hadde jeg knivsikker vest.
– Og så har jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skal vaere redd for noe. Ikke etter volden jeg opplevde da jeg vokste opp.
Håpløs politikk
17-åringen ønsker å bidra slik at foreldre kanskje kan forstå situasjonen enkelte ungdommer er i.
– Ingen kan forvente at ungdommer ikke skal vaere kriminelle når politiet ikke kan gjøre mer for å stanse dem. Vi ungdommer kan tenke, men så er vi ikke så veldig smarte. Da blir det slik, sier han.
– Altså; hva forventer voksne, egentlig? Unge gutter tenker på penger og på jenter.
Det var ikke en livsendrende hendelse som fikk 17-åringen ut av kriminaliteten. Ingenting ekstraordinaert skjedde. Han begynte bare å tenke på annet enn penger og jenter. «Hvor lenge skal jeg drive på med dette? Til jeg blir 20? Til jeg blir 35?»
– Jeg vil ha barn. Jeg vil bli far. Jeg måtte ut av kriminaliteten. Om politiet hadde fått lov til å ransake etter mistanke om rus, ville jeg ha kommet meg ut tidligere. Faktisk er jeg bitter. Jeg kunne vaert ute av rusen for lenge siden. Jeg kunne fått hjelp på et tidligere tidspunkt.
Ikke bare engler
Ungdommer som ble tatt med mindre mengder narkotika, og hvor det ble avdekket rusproblem, ble tidligere gitt påtaleunnlatelse. Vilkåret var samtaler hos Mottakog oppfølgingssenter for unge (MO-Ung) og rustesting i seks måneder.
– Slik det er nå, er det vanskelig for politiet å hjelpe ungdommer. I et hvilket som helst annet land ville jeg blitt tatt med en gang, sier 17-åringen.
– Hva bør gjøres?
– Sagt at jeg var politiker ... Jeg hadde nok ikke straffet ungdom, men ... Men ungdommer må på en måte respektere politiet. Politiet må få anledning til å gjøre jobben sin, mener jeg. Jeg var ikke redd politiet i det hele tatt. De kunne jo ikke gjøre noe. Fuuuuck. Jeg kunne sitte like ved politibetjenter med ett kilo hasj på meg, og de kunne ikke ransake!
17-åringen rister på hodet. – Politikere og alle andre må bruke hjernen. Ikke alle barn er uskyldige engler slik alle i dette landet ser ut til å tro.