Fellesskapets kraft
Mangfold er et honnørord som går igjen i strategiene til de fleste organisasjoner og virksomheter. Det er et ord som de aller fleste har fått med seg, og som stort sett assosieres med en berikelse for samfunnet. Etnisk og religiøst mangfold, seksuelt mangfold osv. Som vi ofte ser, er det ytre mangfold og legning som tillegges stor vekt.
Som mange andre har Universitetet i Stavanger (UiS) laget en handlingsplan for likestilling og mangfold. Her omtales mangfold i rosende vendinger som en ressurs, og som nødvendig for at UiS skal vaere en innovativ drivkraft i samfunnet. Mangfold framstår her som et dogme det naermest er umoralsk å sette spørsmålstegn ved.
Den unisone hyllesten av mangfold som en ressurs har likevel møtt kritikk fra etablert hold. UiO sin plan for mangfold ble kritisert av Civita-leder Kristin Clemet for å vaere mer opptatt av mangfoldets ytre kjennetegn, som etnisitet og kjønn, fremfor å vaere opptatt av meningsmangfold. Hva hjelper det med ytre mangfold, dersom alle disse mener det samme?
Søkelyset på mangfold speiler den generelle oppmerksomheten på multikulturalisme og identitetspolitikk. Mantraet i senere år har vaert å tilrettelegge for at alle skal få dyrke sin egen identitet og kultur. De negative effektene som dyrkingen av mangfold kan ha for tillit og samhold i samfunnet og virksomheter, er langt mindre vektlagt.
Samholdskraften
Viktigheten av det sosiale samholdet kan ikke overvurderes. Det gjelder spesielt i dagens konfliktfylte og usikre verden. Professor og statsviter Robert Putnam har studert hvordan tillit og samholdskraft i et samfunn påvirkes. Samholdskraft er et uttrykk for tillitsrelasjoner og sosiale bånd mellom individer i et samfunn, samt deres vilje til å stå opp for hverandre og fellesskapet som følge av disse båndene.
I en studie av hundrevis av lokalsamfunn i USA oppdaget Putnam hvordan immigrasjon og etnisk mangfold syntes å forårsake reduksjon i den sosiale samholdskraften. Økt etnisk mangfold viste seg å resultere i sosial isolasjon blant alle grupper.
Individene trakk seg ut av etablerte fellesskap og inn i seg selv. Folk ble generelt mer selvsentrerte, og mindre villige til å bidra inn i det lokale fellesskapet («skilpaddeeffekten»).
Dette understøttes også i en studie fra Gøteborg-området. Mellommenneskelig tillit og tillit til naermiljøet gikk ned som følge av økt etnisk mangfold.
Hvorfor har bieffektene ved økt mangfold og mangfoldspolitikken i så liten grad blitt vektlagt i akademia og det meningsskapende offentlige ordskiftet? Ifølge den amerikanske professoren i sosialpsykologi Jonathan Haidt, har forståelsen for hva som faktisk underbygger fellesskapsfølelse vaert en blindsone i den dominerende, vestligliberale tenkningen, der fokuset mest har vaert å stå opp for ofre for undertrykking og ekskludering.
Også Trond Giske er opptatt av dette i den nylig utgitte boken «Verdt å slåss for». Her viser Giske til at arbeiderbevegelsen tradisjonelt var opptatt av fellesskap og gruppetilhørighet. Men at dette har kommet i skyggen etter hvert som venstresidens fokus har flyttet seg over på identitetspolitikk og rettighetskamp om å la hver enkelt kunne ivareta og leve ut sin egen identitet.
Mangfold kan selvsagt vaere et positivt gode. Men de negative sosiale effektene knyttet til økt etnisk-kulturelt mangfold må også løftes frem. Det må skje for å forebygge splittelse, fragmentering og gradvis nedbryting av de forhold som faktisk bidrar til folks fellesskapsfølelse i det daglige. Styrken ved det norske samfunnet gjennom tidene har nettopp vaert den formidable samholdskraften, tilliten og viljen til å stå opp for det naere fellesskapet. Det kan ikke opprettholdes uten grunnleggende felles verdier, felles opplevelser og et forpliktende engasjement i naermiljøet. Det må selvsagt skje kombinert med respekt for individuelle forskjeller.
Bedre balanse
Til syvende og sist er dette et spørsmål om å balansere bedre mellom hensyn der mangfold kan gå på bekostning av samhold. Overordnet henger spørsmålet tett sammen med immigrasjonspolitikken. Med hvor stort etnisk-kulturelt mangfold det er mulig å tilrettelegge for, uten at det går utover samholdskraften i samfunnet. Men det handler også om våre forventninger og krav til dagens mangfold i virksomheter og samfunnet.
Det kan vaere så enkelt som forventninger og klarere krav til mer bruk av felles språk. Hvor flinke er for eksempel UiS til å følge opp kravet om bruk av norsk etter to år? Det kan vaere større vektlegging av samlende verdier og referanser i hverdagen. Og det kan vaere forventninger til deltakelse i naermiljøet.
Kanskje er det på tide at virksomheter nå prioriterer å få lagt handlingsplaner for økt samhold?
Kanskje er det nå på tide med handlingsplaner for økt samhold?