Kvinner som overtenker
GJESTEKOMMENTAR: Hvis det var en egenskap ved deg som du kunne fjerne eller endre på, hva ville det ha vaert?
Jeg elsker hypotetiske spørsmål som dette. De har en viss underholdningsverdi, men de gir også rom for å filosofere og, ikke minst, laere noe om seg selv. Tidligere ville jeg ha svart at jeg gjerne kunne ha blitt kvitt overtenkningen min. Det hadde vaert så deilig å vaere en zen person som bare levde i nuet. At jeg lot alt prelle av meg.
Jeg har så stor respekt for de folka der, de som har en nonchalant tilstedevaerelse og tilsynelatende ikke hadde viet en slem kommentar fra en fremmed en tanke. Jeg er ikke en sånn person.
En måte å forstå verden på
Før kunne jeg spille av situasjoner i hodet mitt på repeat, og jeg kunne tenke i mange dager på ting som hadde skjedd. Dette er dog noe jeg har jobbet veldig mye med, og heldigvis har jeg blitt bedre. Jeg vil nesten si at overtenkningen min nå er «normal» dose overtenkning – til meg å vaere, – for jeg tror også at det å tenke så mye er en del av min personlighet. Det er på en måte noe av det som gjør meg til meg.
Jeg ser også mye positivt i overtenkningen min, det er min måte å forstå verden på. Jeg har alltid vaert glad i å filosofere (sånn sett er jeg fortsatt bitter over at jeg ikke gjorde det bedre i ex.phil. på universitetet, men det er en annen historie). Når jeg kan kanalisere tenkningen min inn i noe kreativt, som å skrive nettopp tekster eller lage musikk, da har jeg plutselig også klart å skape noe! Hvor fantastisk er ikke det?
Overtenkning eller reflektering?
For en stund tilbake skrev jeg kommentarartikkelen «Å få baby eller ikke få baby». Jeg leste artikler om barselopprøret, snakket med venner, brukte hjernen min til å, ja, tenke, og jeg skrev. Hvis det var noe som helst jeg overtenkte, så var det om jeg, som aldri har vaert gravid, var den rette til å si noe som helst om hvor godt eller dårlig det er lagt til rette for gravide kvinner. Derfor måtte jeg trekke på smilebåndet da jeg leste hvor mange menn som hadde kommentert artikkelen i kommentarfeltet. Jeg måtte trekke enda mer på smilebåndet da jeg så at minst to av de mennene skrev at jeg overtenkte. En kommentar jeg mistenker kvinner får oftere enn menn.
Hei, jeg overtenker mye, men et innlegg hvor jeg deler mine tanker og samtidig viser til artikler og forskning, det er vel ikke overtenkning? Nå vet jeg ikke helt i hvilken litteraer sjanger teksten min havner, norsklaerer er jeg ikke, men la oss si det var et slags personlig essay. Ifølge Store norske leksikon er et essay «en utprøvende og reflekterende prosatekst om en sak eller et tema som tar utgangspunkt i skribentens personlige situasjon». En slik tekst kan vaere «preget av assosiasjoner, ironi, metaforer og paradokser».
Nå er det mulig jeg overtenker dette, men jeg tror at et essay krever litt ... ikke vet jeg ... tenkning?
Tenk mer!
Jeg tror at noen av de som kommenterte, ikke tenkte nok da de komprimerte hele teksten min til at jeg bare overtenkte. De hadde sikkert ingen onde hensikter, men jeg synes allikevel at det er interessant at en mann som leser et innlegg en kvinne har skrevet angående å ville ha barn eller ikke, tenker det er greit å bare legge igjen en kommentar om at jeg «overtenker». En annen la til at overtenkning var et samfunnsproblem, men det kan jo hende vedkommende var ironisk. Det er alltid litt vanskelig å vite med kommentarfelt.
Det er også vanskelig å sette helt ord på følelsen jeg fikk da jeg leste overtenkning-kommentarene, annet enn at det bare føltes feil. Typ, det skurrer.
Overtenkning er når jeg har tatt på meg et over-the-top-antrekk på et event hvor alle andre er kledd mer nedtonet og jeg lurer på om alle legger merke til meg, og om alle tenker at jeg er too much og burde vaere flau over at jeg så tenker at det er bedre å overpynte seg enn motsatt, og at jeg jo uansett ser bra ut, så jeg burde bare chille. Bare for å gi et ekstremt konkret eksempel.
Men at jeg har skrevet en artikkel om et evig aktuelt tema som mange er opptatt av – og delt mine refleksjoner og resonnering – det er ikke overtenkning.
Derfor var det også digg å ramle over innlegget «stop telling women that they’te overthinking» på nettstedet Medium, skrevet av en CLSpencer. Skribenten oppsummerte det så fint. Vi hadde ikke vaert der vi er i dag hadde det ikke vaert for folk som stiller spørsmål, løfter debatten, analyserer, vurderer og kritiserer, skrev hun – før hun la til Steve Jobs berømte sitat: «Creativity is just connecting things.» (Kreativitet er bare å koble sammen ting.)
Så ja, hadde noen i dag stilt meg spørsmålet «hvilken egenskap ved deg selv ville du ha endret på hvis du kunne?», så hadde jeg bare gitt et kjedelig svar, et svar som bryter janteloven (men heldigvis havner man ikke i fengsel eller får bot for å bryte akkurat den loven):
Jeg ville ikke endret noe, fordi alle mine egenskaper gjør meg til meg. De gjør at jeg kanskje havner i situasjoner som jeg laerer noe av, og selv egenskaper eller karaktertrekk som virker som svakheter, kan vaere styrker.
At jeg har skrevet en artikkel om et aktuelt tema, og delt refleksjoner og resonnering, det er ikke overtenking.