En romantisk fantasi

GJESTEKOMMENTAR: Vi gifter oss ikke lenger av nødvendighet, men kjernefamilien består som det viktigste bolverket mot ensomhet.

Rett i etterkant av pandemien begynte det. I desember for noen år sia dukket plutselig folk på min egen alder opp på de digitale julekortene. Alltid i etablert tosomhet, ofte med et lite barn i midten. Alltid foran et juletre, med mer eller mindre påklistra smil. Sjelden får vi mer intense påminnelser om at kjernefamilien fortsatt er den etablerte standarden for relasjoner som feires og synliggjøres i høytida.

Jeg har tenkt på disse fotografiene de siste ukene, mens debatten har rast om sex, partnerskap, ensomhet og kjønn. Det begynte med et intervju FpU-leder Simen Velle gjorde hos TV2. I en videosnutt knytta til saken hinta han om at når stadig flere menn sliter med å «få seg noe» og datingmarkedet har blitt «tinderifisert», så kan det bety at likestillingskampen har gått for langt, og det til fordel for kvinner og på bekostning av menn.

Om vi tar i betraktning den giftige, antifeministiske bølgen som faktisk er helt reell i stadig flere sfaerer, så er det ikke rart mange reagerte med harme mot Velles antydninger. I etterkant har ungdomspolitikeren gjort delvis retrett ved å erkjenne at det er feil å gi kvinner og kvinnekamp skylda for at stadig flere menn sliter med å etablere seksuelle relasjoner og varige partnerskap.

Politikkens grenser

I den oppheta debatten som fulgte har det – tross viktig uenighet om løsningene – delvis utkrystallisert seg enighet om minst ett av problemene, nemlig den ufrivillige singeltilvaerelsen og ufrivillige barnløsheten (som for ordens skyld kan forstås uavhengig av spørsmålet om isolert tilgang på sexpartnere).

For det første så er det grunner til å anta at flere forblir ufrivillig single og barnløse (husk at mange også velger dette selv!), og at det er mange menn med lav utdanning og inntekt blant disse.

For det andre verken kan eller bør problemet løses ved å antyde at noen skylder hverandre sex, naerhet eller tilgang på reproduksjon.

Dermed oppstår det åpne spørsmål knytta til politikkens muligheter og begrensninger. Finnes det egentlig politiske virkemidler som kan sikre at faerre folk ender i en ufrivillig singeltilvaerelse, uten at staten griper inn i våre mest intime beslutninger? Kanskje – enten man tror løsningen ligger i å bekjempe klasseforskjeller, sikre at flere gutter lykkes i skolen, stagge de kommersielle teknologiselskapenes makt over datingvanene våre eller litt av alt.

Det virker ellers som ganske få er uenige i at det er viktig med mer politisk handling i møte med likestillingsskjevheter som rammer menn. Likevel er det en stor jobb igjen å gjøre.

Samtidig tror jeg det er avgjørende å erkjenne at når vi heldigvis ikke lenger gifter oss av økonomisk nødvendighet eller sosial tvang, så er det en utopi at alle voksne mennesker finner én varig livspartner. Hvorvidt det oppstår kjønnsskjevheter knytta til denne problematikken, vil kanskje variere i framtida, men retten til helt fritt partnervalg vil alltid vaere uforenlig med at alle lever i livslange, lykkelige forpliktende relasjoner.

Dermed blir det åpenbart en viktig politisk og sosial oppgave å redusere ensomhetsbyrden ved å leve utenfor tosomheten og kjernefamilien. Når jeg tenker på familiebildene i romjula, minnes jeg om at vi har en stor jobb å gjøre på den fronten. Det ble dessuten ekstra tydelig underveis i koronahåndteringen. Da fikk vi bokstavelig talt håndfaste bevis på at antagelsen om at folk flest bor med naer familie, er naermest sjokkerende sterk, fravaeret av giftetvang tatt i betraktning.

I Norge anno 2024 er det veldig vanlig å bo alene, men likevel tillot man i pandemipolitikken at mange aleneboende i praksis ble frarøvet tilgangen på fysisk opprettholdelse av sosiale relasjoner over skremmende lang tid.

Urettferdig byrdefordeling

Blant de mange frivillige og ufrivillige aleneboende som bar en uforholdsmessig stor byrde for fellesskapet under koronakrisa, finnes det antagelig mange frustrerte, unge mennesker som ikke syns at urettferdigheten er reparert. I møte med slikt sinne, enten det skyldes pandemiens etterdønninger eller andre former for opplevd svik fra storsamfunnet, skal ledestjerner og politikere passe seg veldig for å etablere syndebukker. Det kan rett og slett bli farlig.

Det er derfor rimelig at Velle har fått sitt pass påskrevet, selv om tallene han peker på er reelle og flere av problemene han adresserer krever skarp oppmerksomhet.

Samtidig som vi tar på alvor og anerkjenner hverandres dype lengsel etter en make (eller flere), må vi i et moderne samfunn rette et visst kritisk søkelys mot normen om å leve i langvarig tosomhet. Opprettholder vi antagelsen om at singeltilvaerelsen naermest fra naturens side er forbundet med ensomhet, blir det nemlig vanskelig å etablere best mulig politikk for slitesterke fellesskap i flere former enn den romantiske, og i flere rom enn kjernefamiliens lukkede stue.

Og i en tid som også er dypt individualistisk og konkurranseorientert, blir behovet bare enda større. På sikt har jeg for eksempel tro på at en mer kreativ boligpolitikk kan tilrettelegge for nye fellesskapsformer. Og innen den tid kan vi alle spørre oss selv om ferier og høytider blir brukt til å vende seg utover mot venner og verden, eller innover mot de allerede naermeste.

I et moderne samfunn må vi rette et visst kritisk søkelys mot normen om å leve i langvarig tosomhet.

NTB Det er åpenbart en viktig politisk og sosial oppgave å redusere ensomhetsbyrden ved å leve utenfor tosomheten og kjernefamilien, skriver Anna Kvam.