Jakten på den forsvunne tapen
MUSIKK: For noen år siden, i 2017, la Tormod Eikill ut et bilde av en gammel konsertplakat laget av komponist og billedkunstner Asgeir Midthjell på Facebook.
Lite visste han at det skulle bli starten på en kulturhistorisk skattejakt, som sørget for at ungdomsbandet hans fant et kresent internasjonalt publikum av platesamlere.
La oss spole tilbake 50 år.
Verden lå åpen
Året er 1974 og gitarist og tidligere Aftenbladet journalist, Tormod Eikill har begynt å slå seg opp som profesjonell musiker
– Jeg spilte i flere band på den tiden, og hadde begynt å spille med Bjørn Eidsvåg. Jeg hadde akkurat flyttet til Oslo og følte at verden lå åpen, sier Eikill.
Etter hvert kom interressen for jazzfusion med de seneste utgivelsene til Miles Davis, John McLaughlin og Terje Rypdal som ledestjerner.
Så ble han kjent med komponist og keyboardist Asgeir Midthjell som satte sammen bandet Sonus Filial, som spilte sin egen saeregne blanding av jazzfusion og progrock.
Bandet opererte for det meste innenfor et ungt kristent Ten Sing-miljø, men de rakk også å gjøre spillejobber på toneangivende hippe steder som Club 7 og Henie Onstad Kunstsenter.
Musikk fra Balders Hage
– Bandet var ganske ambisiøse i de instrumentale partiene. Det var absolutt en spesiell gnist der, forteller Eikill.
Sonus Filial var en gjeng på seks musikere med Asgeir Midthjell på Rhodes-piano og broren Magne Midthjell på bass, Tormod Eikill på gitar, Stig Fossum på trommer, med Petter Spaeren på sakosofon, og Børre Arnøy på trombone.
I desember 1975 gjorde de et studioopptak på en 4-spors opptaker i kjelleren til Balders Hage. Balders Hage var et hus i Raelingen, naer Lillestrøm, som bandet Matheus brukte som bolig og musikkmakeri.
– Tor Harald Vidung, som jeg spilte sammen med i et annet band, hadde en Tandberg-opptaker som vi kunne ta opp fire spor én vei på, slik ble opptaket til, forteller Eikill.
Opptaket var ment til å bli brukt som en demo, men gikk i glemmeboken etter hvert som bandet smuldret opp. Medlemmer sluttet, og gikk videre til andre ting.
– Det må vaere bra
Spol frem til nyere tid da Eikill la ut et bildet av den tidligere nevnte plakaten i sosiale media.
– Det er noe eget med sånne gamle plakater, som har en egenart og sjarm, sier Fredrik Lavik.
Lavik er Stavanger-mannen som lever av å drive plateselskapene Jazzaggression Records og Afro 7 fra sitt nåvaerende hjem utenfor Helsinki, i Finland.
Da Lavik så plakaten som Eikill hadde lagt ut, tenkte han at tidskolloritten var så riktig at musikken bare måtte vaere bra.
– Jeg spurte Tormod om det fantes noen taper av det bandet. «Ja, jeg tror jeg har noe greier liggende på loftet», sa han, forteller Lavik.
Magefølelsen stemte
Opptaket fra Lillestrøm er det eneste opptaket som ble gjort av Sonus Filial.
Firespors-mastertapen finnes ikke lenger, eller det vil si, ingen vet i så fall hvor den er. Likevel hadde et Eikill et vagt minne om å ha laget en lyttekopi til seg selv på to-spors-bånd.
– Jeg var hjemme i Stavanger en jul og da bar det opp på loftet til Tormod. Det var et støvete kryploft med mye rart, julepynt, musikkutstyr og utgåtte husholdningsartikler. Der fant jeg en spennende boks med spolebåndstaper, sier Lavik.
Han fikk låne tapene med seg hjem til Finland hvor han overførte spolebåndene og fikk endelig hørt musikken. Magefølelsen han fikk fra plakaten, viste seg å stemme.
– Musikken har egenart. Den baerer preg av at det dreier seg om unge folk som har øvd mye, med masse energi. De har øvd mye. Dessverre var lyden litt rufsete, og båndet bar preg av å bli flyttet litt frem og tilbake, sier Lavik.
Håndlagde plater
Lavik var såpass imponert over musikken til Sonus Filial, at han ønsket å gjøre noe med det til tross for den rufsete lydkvaliteten.
Årene gikk før han fikk en lys idé.
– Jeg hadde kjøpt en plategraveringmaskin fra en fyr i SørTyskland. For et halvannet år siden, tenkte jeg « hva om vi gjør en lathe cut» av denne? Det er jo mange som kan sette pris på lo-fi og slikt, og det funker jo på en måte.
Det førte til at Sonus Filial ble gitt ut som en del av Jazzaggression Handmade, i 50 nummererte eksemplarer.
Det vil si at Lavik måtte gravere inn musikken i «real time» på ferdigtrykte tomme vinyl-plater, såkalte «lathe cut blanks». En og én plateside av gangen.
Man blir godt kjent med musikken etter en sånn tidkrevende og detaljstyrt prosess.
– Jeg liker at plater har så god lyd som overhode mulig. Hvis originalmasteren noensinne dukker så vil jeg gjerne gi ut en utgave trykket på ordinaer måte, hos et platetrykkeri.
Selvsagt er det plakaten som startet den musikalske skattejakten som pryder omslaget. Det er laget på miljøvennlig resirkulert vis.
– Lavik snur gamle brukte LPcover og trykker på innsiden av omslaget, sier Eikill og humrer over originaliteten og stå-på-viljen til mannen som fikk hans gamle band frem i lyset igjen.
Opplaget på 50 håndlagde eksemplarer ble revet vekk på et par timer, kjøpt på nettet av platesamlere fra rundt om i verden.
Plateselskapet har vurdert å lage en ny batch med håndlagte plater for imøtekomme etterspurselen.
– Ja, jeg bør jo det, men den er litt lunefull den graveringsmaskinen. Jeg må vente til det har blitt en litt annen luftfuktighet her i Finland, for at forholdene for produksjonen skal bli optimale, sier Lavik.
Hipp lovsang
Hovedpersonen Asgeir Midthjell som skrev musikken til Sonus Filial døde i 2018. Han rakk å få med seg at det var snakk om å lage plateutgivelse av det som i skrivende stund er det eneste utgitte opptaket av musikken hans.
– Det er jo inspirerende at det finnes folk som Lavik som drar denne musikken fem i lyset. På mange måter var musikken bedre enn jeg husket. Vi er fornøyd med resultatet, selv om lydkvaliteten kanskje ikke er den beste, sier Eikill.
Det er ikke første gang noe lignende skjer med Eikills musikk. I 2011 ga Lars Mørch Finborud ut samleplaten «Lukk Opp Kirkens Dører» som besto av et utvalg med norsk kristen musikk innen jazz, psych, funk og folk fra 1970 til 1980. Deriblant tre spor med Eskills tidligere band Keryx.
Platen ble raskt en usansynlig undergrunnsklassiker, som sørget for at funky lovsang fikk et helt nytt publikum. I 2015 oppdaget rapperen Pusha T og produsent Kanye West låten «Konklusjon» fra kristenrockbandet Good News’ bidrag til sampleplaten, som de samplet på sin låt «M.P.A.»
– Det var veldig mye som skjedde i de kristelige miljøene på den tiden. Mange ble opptatt av en prog-aktig uttrykk, og vi hadde en enorm frihet. Vi tjente ikke noen penger, men vi tapte heller ingen penger. Vi sto fritt til å gjøre som vi ville.
Denne frie tilnaermingen til musikk blir satt pris på 50 år senere, av platenerder som er på hvileløs søken etter «det nye gamle» som de enda ikke har hørt.
Ligger det en interresant historie bak den obskure musikken, bidrar det til totalopplevelsen, og man kan hovere å si:
– Jeg har originalen på vinyl. Kun trykket i nummererte 50 eks!