Kjemi og beredskap
KRONIKK: Bør Norge produsere legemidler selv? Og hvordan kan universitetene støtte opp om det?
I veikartet for helsenaeringen, utarbeidet av Naerings og fiskeridepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, vies produksjon av legemidler mye plass. Det pekes på at det må bygges kapasitet for å kunne produsere kritisk viktige medisiner i Norge.
Som en oppfølging til veikartet ble det 19. januar arrangert et innspillsmøte i regi av Siva – Selskap for industrivekst, Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge. Der var nasjonal produksjon av legemidler ett av punktene. På møtet stilte industrien og akademia opp og fortalte at vi er klare for utfordringen, og at for å møte denne utfordringen trenger Norge å utdanne flere fagfolk med rett kjemikompetanse.
Men hvorfor skal lille Norge produsere sine egne medisiner?
Norge blir ikke prioritert
Med pandemien litt på avstand er det lett å glemme at i en knipe blir det plutselig vanskelig å få tak i det mest elementaere, som engangshansker og verneutstyr som helsevesenet er helt avhengig av. Under normale tilstander er det enkelt å få tak i dette, men når verdensbehovet skyter i vaeret over natten, havner vi raskt langt nede på prioriteringslista.
Det samme gjelder for legemidler. I det store bildet er Norge en liten kunde som lett kan neglisjeres. Det er flere eksempler på legemidler som apotekene nå ikke får inn på grunn av begrenset produksjonskapasitet i de landene der de produseres – i stor grad India og Kina.
Legemiddelmangel er et økende problem i Norge. I 2008 ble det registrert 34 tilfeller, i 2018 var antallet steget til 684 tilfeller, mens antall tilfeller ble ytterlige doblet i 2019. En undersøkelse gjennomført av Apotekforeningen estimerte at antall tilfeller der pasienten måtte gå tomhendt hjem fra apoteket i 2019, var mellom 264.000 og 581.000.
Situasjonen var noe bedre i 2022, med mellom 171.000 og 400.000 tilfeller. VG melder at det har vaert mangel på blodtrykks- og hjertemedisiner. Akkurat nå er det mangel ADHD-, diabetes- og hjertemedisiner, pluss antibiotika.
Den økende graden av resistente bakterier som ikke lar seg behandle med kjente medisiner, er en voksende utfordring. For å ta knekken på resistente bakterier, trengs det nye medikamenter. For å få fart på utvikling av nye antibiotika, trengs det et krafttak der samfunnet og den farmasøytiske industrien deler på risikoen som denne forskningen innebaerer. Norge, som et av verdens rikeste land, bør ta del i denne dugnaden!
Høyere ambisjoner
Norge burde også ha midler til å bygge opp kapasitet for produksjon av medisiner å stå bedre rustet overfor svingninger i markedet og leveranseproblemer. Denne oppbyggingen av produksjonskapasitet krever kompetent arbeidskraft. Legemidler utvikles og produseres av kjemikere, selvfølgelig i tett samarbeid med en rekke andre fagfolk, men uten kjemikere blir det ikke medisiner i hyllene på apoteket. Universitetsmiljøene innen syntetisk kjemi ønsker å styrke utdanningene innen dette feltet.
Det enkleste er å starte produksjon av såkalte generiske legemidler, altså legemidler som ikke lenger har patentbeskyttelse. Men dersom vi øker ambisjonsnivået noe, er det sterke fagmiljøer nasjonalt som med de rette stimuli kan få fart på utvikling av nye legemidler.
Det er ikke helt helsvart på industrifronten i Norge. I Lindesnes produserer GE Healthcare mer enn en tredel av verdensbehovet for kontrastmidler til røntgenundersøkelser, noe som faktisk utgjør 2 prosent av Norges fastlandseksport.
Men sammenlignet med våre skandinaviske naboer er vi en lillebror. Sverige har blant annet svensk-britiske AstraZeneca som et lokomotiv innen legemiddelutvikling, og Danmark har Novo Nordisk. Novo Nordisk har virkelig «skutt gullfuglen» med sine nyeste medisiner for behandling av diabetes og overvekt. Selskapet er den desidert største bidragsyteren til inntekter for den danske stat. Det er tydeligvis mulig å tjene gode penger på utvikling av egne legemidler.
Reduserte statlige bevilgninger har påvirket alle forskningsmiljøer i Norge. Saerlig vanskelig er det for kostbare, eksperimentelle fag med begrenset norsk industri, slik som syntetisk kjemi. Det ligger likevel en stor urealisert kraft innen det akademiske miljøet i Norge. Med nasjonalt samarbeid, og de rette, langsiktige insentiver, kan fagmiljøene ved de norske universitetene utdanne toppkandidater til utvikling og produksjon av legemidler. Og skape nye innovasjoner innen feltet.
Dersom Norge har som mål å skape inntekter innen helsesektoren, bør man ha ambisjoner om å utvikle enda flere nye produkter nasjonalt – også legemidler.