Han skrev et leksikon – helt alene

HELGEINTERVJUET: er ekspert på det vi snakker ekstremt mye om – uten at vi tenker over det. Nå har han skrevet et helt leksikon om det. Han

Hvordan i all verden skal vi få leserne med oss gjennom en lang tekst om en, unnskyld, ganske nerdete professor?

En sprenglaerd mann som har reist Europa rundt for å dele av sin kunnskap om et fagfelt vi alle har sterke meninger om (uten å tenke saerlig over det) – selv om vi ikke kjenner alle teoriene og tenkerne han viser til, en Adorno her, en Heidegger der, en Wittgenstein og en Habermas og ja, dere tar poenget.

Prestasjonen

Kanskje det kan vaere en idé å servere noen enkle fakta først: Arnfinn Bø-Rygg er 80 år. De siste fem årene har han brukt på en bok som vil komme ut til høsten.

Eller, «bok» blir muligens litt feil. Vi snakker et leksikon. På 850 sider.

Han har skrevet det helt alene.

Wow!

Wow! er en interjeksjon og betyr omtrent det samme som det norske kult! Det lyder som en slags bjeffing, saerlig på jazzkonserter, men også på klassiske, når det høres etter at en solist har hatt en virtuos avslutning. Det har en tendens til det aggressive, på samme måte som det ettertrykkelige Yes! som også brukes på norsk og skal vaere sterkere enn det norske Ja!

OK, vi rykker ett felt tilbake før vi blar oss videre i leksikonet hans. Bø-Ryggs fagfelt er estetikk, og verket baerer tittelen «Estetisk leksikon».

Estetikk? «Laeren om det vakre og skjønne i kunsten», ifølge klassiske forklaringer.

Så hvorfor 850 sider?

Fordi det selvsagt ikke er så enkelt. Ifølge Bø-Rygg handler det om så mye mer.

– I utlandet kan vi finne estetiske leksikon på seks og sju bind.

Professoren fra Randaberg og Stavanger nøyer seg med ett, men går gjennom en haug med ord og begreper som handler om form, om hva som gjør at noe treffer oss mens annet føles likegyldig.

Her er ord du aldri har hørt før, men også dagligtale som føles forfriskende i et kommende akademisk standardverk for musikere, filosofer, litterater, kunsthistorikere, arkitekter, filmteoretikere.

– Estetikk-begrepet omfatter mye, ikke bare skjønnhet. Det rommer også det heslige, det pittoreske, det sublime.

Sublime, det: av lat. sublimes, som er høyt oppe, opphøyet (...). Den latinske oversettelse av det greske to hypsos med sublimes indikerer etymologisk «så høy som toppen av døren». Det er altså en romlig forestilling: beveget av den entusiastiske tale – det som selv er stort, maktfullt, beundringsverdig, skremmende, umåtelig, ikke-målbart grenseløst (...)

Hverdagen

Vi får hente dette hjem, til hverdagen vår, til kjøpesenteret der Bø-Rygg sitter og spiser sitt rundstykke med ost ved siden av en plastplante, mellom vegger dekorert av gamle fotografier og bortenfor butikkfasader som skriker sine billigløsninger eller hvisker mer diskré eleganse. Estetiske valg tas over alt, ustanselig, også i kjøpesenteret.

– Ta hjemmene til folk. Vi ser en enorm interesse for boliger og interiør, for hvordan andre innreder sine hjem og hvordan vi former omgivelsene våre. Alt dette handler om estetikk.

– Overflate, altså? For å hente opp litt tankegods fra egen studietid: Søren Kierkegaard snakket vel om estetikk som et slags laveste nivå – deretter kom etikken, og til sist et åndelig, religiøst nivå som på sett og vis omfavnet det hele?

– Jeg er uenig i Kierkegaards trinnvise oppbygning. Det er ikke slik at du forlater det estetiske i etikken, og beveger deg videre inn i det åndelige. Et enkelt eksempel: En tale kan vaere full av gode poenger, men likevel ikke nå ut. Da handler det om måten poengene blir presentert på, hvordan talen framføres. Da er vi i estetikken.

Et enda mer påtrengende eksempel: Hvordan skrive en artikkel om dette uten at leserne kjeder seg i hjel.

Kjedsomhet: Det kanskje beste som er skrevet om kjedsomhet er fra en av bøkene om Albert Åberg av Gunilla Bergström: Lykkelige Albert Åberg (no. utg. 1977): Albert, snart seks år, og faren kjeder seg. Det er etter at julen er over. Men farmor rydder og traller og sier: «Det er bra ... haha ... det er bra for dere å ha det kjedelig.» Hun gjentar det samme flere ganger og siste gang sier hun: «Det kjedelige finnes for at man skal kunne merke forskjellen når det morsomme kommer etterpå.» Da skjer det plutselig noe med Albert og faren: «Nå synes alle sammen at det er spennende å ha det kjedelig. De får fart på seg.» (...)

Smaken

– Her kan vi vel vaere på ulike frekvenser? Noe som rører meg til tårer, kan etterlate deg helt upåvirket?

– Slik kan det nok vaere. I et lengre musikkstykke er ikke alle deler like interessante, likevel opplever vi forbausende ofte at det er de samme partiene som griper oss. Å forsøke å finne ut hva og hvorfor dette skjer, er viktig. Samtidig har selvsagt også den subjektive opplevelsen verdi. Stil og smak er stikkord her.

Smak: Termen ’smak’ dukker for første gang opp hos Gracián, i Helten (1637) og Håndoraklet (1647), og skulle bli et hovedbegrep i estetikken på 1700-tallet. Men hos Baltasar Gracián er smak, på samme måte som kløkt (discreción), ikke knyttet til affekt- og følelseslivet, men er en evne til å dømme og atskille som ikke står i et motsetningsforhold til kunnskap. Når man gjennom smaken atskiller og velger, tar man en avstand til livets trivialiteter. Smak utvikles gjennom åndfull samtale med andre. Den er strengt tatt mer moralsk enn estetisk og er et tegn på dannelse (cultura). Eller kanskje vi kan si at smaken er midt mellom moralen og estetikken.

– Da er vi fryktelig naer vinterens største kulturdebatt i vår region: Kunstkritiker Trond Borgens slakt av Ivan Storm Juliussens utstilling i Sandnes?

– Jeg støtter nok Borgens vurdering.

– Er kritikerens rolle å vaere smaksdommer?

– Kritikeren skal ha fagkunnskap, men har selvsagt også med seg sin smak, sin ideologi om du vil.

– I debatten etter Borgens slakt sa hans kollega Tommy Sørbø følgende: «Det rare er at mykje av modernismen som ønsker å provosera, ikkje gjer anna enn å bekreftet den gode smak, for dei som liker det. Mens den kunsten som pretenderer å vera vakker, den skaper verkeleg debatt. Rollene er bytte om på ein forvirrende måte: Skjønnheit provoserer meir enn provokasjoner.» Kommentar?

Kunsten

– Det er mye billedkunst jeg ikke liker, men jeg liker heller ikke tendensen til at den faglige kritikken tones ned, at fagkunnskap ikke skal bety noe. Det beste med utstillingen og kritikken er kanskje samtalen i etterkant.

Abjekt; (eg. et vanlig fransk adjektiv for «foraktelig», «uverdig», «nedrig», fra lat. abjectus: forkastet). (...) Abject art kalles slike materialer som avføring, urin, blod, oppkast og skal hos tilskueren frembringe skam, følelse av noe ekkelt, frykt og lignende. Men siden objektene krever å bli sett som >kunst, blir neppe emosjonene de vekker, umiddelbare. Slik kan abject art føre til en refleksjon over hvordan dette ekle er formet eller konstruert, sosialt og kulturelt. (...)

– Hva med billedkunst som løfter fram det mange oppfatter som virkelig frastøtende og stygt?

– Noe kan framstå som meningsløst, saerlig om det blir for opptatt av det ekle og motbydelige i seg selv. Men igjen handler det om form, om hvordan det formidles, og om publikum tar det som en invitasjon til refleksjon og diskusjon.

Underholdningen

– Motsatsen til dette blir vel Storm-Juliussens billedkunst, eller kanskje heller bildeunderholdning? På samme måte som musikken har sine svisker?

Sviske: Ordet blir saerlig brukt om en kunstnerisk enkel, fengende, populaer og ofte temmelig verdiløs sang eller musikkstykke, eventuelt om et altfor «lett» eller forterpet stykke, eksempelvis Griegs «Til våren». (...) Et annet eksempel er banaliserende versjoner eller fremføringer (med f.eks. panfløyte, hammond-orgel).

Enkelte musikkstykker er imidlertid svisker allerede i utgangspunktet, som iørefallende kjaerlighetsballader, innsmigrende poplåter, kjente megahits som «My Way» (Frank Sinatra), «My Baby Just Care for Me» (Nina Simone), «Your Song» (Elton John) og utallige andre.

– Dette oppslagsordet er et uttrykk for min subjektivitet, det er ikke slik at leksikonet er nøytralt, at personen bak ikke viser seg. Jeg har selvsagt skrevet dette fra mitt ståsted. Og i håp om å bli motsagt.

– OK: Er all populaermusikk verdiløs?

– Nei, det finnes selvsagt god popmusikk.

– Eksempler?

– Bob Dylans nobelpris i litteratur var nok fortjent. Og The Beatles holder melodisk høy kvalitet.

Kvalitet betyr «egenskap», «beskaffenhet», av lat. qualitas: av hvilket slag. Det går på hva noe er. Spørsmålet om hva estetisk kvalitet er, blir saerlig prekaert overfor billedkunst, der håndverket ofte ikke lenger synes å gjelde. (...)

Terningkastet

Vi forlater professoren og leksikonet hans her, etter å ha bladd gjennom noen av de utallige oppslagsordene fordelt på de 850 sidene; atopi, men også avsmak. Bricolage, men også begjaer. De gustibus non est disputandum, men også drøm. (Og hvis noen skulle vaere i tvil: Her synes kildehenvisningene å vaere på plass; om lag 800 artikler og bøker listes opp når du er ferdig med siste ordet som paradoksalt nok er åpning.)

Så får vi kanskje la leserne, som alt dette er skrevet for, slippe til? Forsvant dere i kjedsomheten underveis, eller ble dere med til siste slutt?

Uansett kan dere vaere uimotsagte smaksdommere, denne gang, der dere sitter i arkitekturen og møblene og klaerne, blant servisene og bildene og bøkene og tv-seriene og nyhets-logoene og avisartiklene og alt det andre vi snakker og mener om hele tiden – alt dette er estetikk.

Kast terning, om dere vil!

Terningkast: Visse prosedyrer med terningkast er kjent både fra litteratur og musikk. Mallarmés uttrykk «UN coup de dés jamais n’abolira le hasard» (et terningkast vil aldri oppheve skjebnen) var en viktig del av fransk modernisme. (...) Terningkast i aviser og tidsskrifter innen kunst-, litteraturog musikk-kritikk er blitt vanlig. Her er det forhåpentligvis ikke tilfeldigheten som rår, men mer en slags karaktergiving.