«Det foregår et folkemord der ute»
GJESTEKOMMENTAR: I Indonesia drepes og fordrives urfolk for å skaffe nikkel til elbiler.
Det er grunn til å la seg ryste av Martin Scorseses siste film, «Killers of the Flower Moon». Den handler om kyniske politikere og drap på indianere – i den hensikt å tjene penger på naturressurser. Dette er en historie basert på hendelser fra USA på 1920-tallet.
Imperialisme
Det er enda større grunn til å la seg ryste over at det samme skjer i dag.
Riktignok ikke i Oklahoma. Det skjer derimot ofte i land vi ikke har like mye fokus på. Fremdeles dreier det seg om at urfolks rettigheter står i veien for store inntekter.
Med sine nesten 240 millioner innbyggere regnes Indonesia som verdens tredje største demokrati. Landet er spredt over tusenvis av øyer i SørøstAsia, fra Thailand i vest til Australia i øst. Nasjonen ble dannet på tuftene av det tidligere nederlandske koloniriket Nederlandsk Østindia, et rike som rommet mange tidligere, suverene stater som nå er samlet i én.
Dette sentrale styret har ført med seg en del uroligheter.
Noen husker muligens de 1,2 millioner ofrene for indonesisk «kommunistjakt» i 1965 og 1966? Litt flere husker de 180.000 døde etter Indonesias invasjon av Øst-Timor i 1975? Og noen har vel også lagt merke til den langvarige og fremdeles pågående konflikten på Papua Ny-Guinea?
Dette minner sterkt om blatant og «god, gammeldags» imperialisme.
Nikkel
Sist uke bodde jeg en ukes tid i jungelen på øya Halmahera, ikke langt fra øya Ny Guinea. Halmahera er den største øya i det vi kaller Molukkene, og er indonesisk territorium. Den kristne og muslimske befolkningen er hovedsakelig bosatt langs en smal kyststripe. Resten av øya er dekket av regnskog, og det var den jeg var der for å oppleve.
Skogen er full av sjeldne, endemiske arter – arter som lever der, og kun der – og som også er av stor historisk betydning. Det var på Halmahera at Alfred Russel Wallace oppdaget naturlig utvalg.
Men øya er mer enn biologi, det bor mennesker i skogen, også – togutilfolket. Under føttene deres befinner seg store verdier – metallet nikkel. Nikkel er viktig for «det grønne skiftet», fordi det gir lavere vekt, større energitetthet og større lagringsevne til elbilenes batterier. Dermed har etterspørselen økt de siste årene, og Indonesia har de største forekomstene.
Dette har ført til en indonesisk ambisjon om å bli en ledende produsent av elbil-batterier. Tesla pumper inn penger.
Men: Fremtidens økonomiske under befinner seg altså dessverre under føttene på Halmaheras urbefolkning. Og i en regnskog med uvurderlig biologisk mangfold.
Guiden bodde i skogkanten. Da vi bega oss ut, sa han:
«Det foregår et folkemord der ute.» Vi var tidligere advart om at vi kunne støte på «ville, fiendtlige stammer» hvis vi våget oss vekk fra stiene. Vår mann blåste av det. Han kjente Togutil-folket godt, sa han, og vårt naervaer ville ikke vaere noe problem så lenge vi oppførte oss.
Og for øvrig, hvis Hongana Manyawastammen var sint, så var det med god grunn.
Så vi «oppførte oss», og fikk sett våre paradisfugler. Med et folkemord rumlende i bakhodet.
Utraderes
Det finnes i størrelsesorden 3000 medlemmer av Hongana Manyawa-stammen. Cirka 500 av dem kalles «ikke-kontaktede». De er blant Indonesias siste nomadiske jeger/samler-kulturer. Men de vil neppe overleve det de utsettes for nå.
Myndighetene tvinger Togutil vekk fra skogen, fortalte vår venn. De brenner landsbyene deres, forbyr dem å jakte og flytter dem til murhus i utkanten av jungelen. De tilbyr dem derimot ikke noe alternativ til sin tradisjonelle levemåte. Ingen jobb, ingen utdannelse. Og resultatet av slikt har vi sett mange ganger før: depresjon, alkoholisme, vold og elendighet.
Om ikke et folk drepes, slik nazistene gjorde med jødene, er det å ødelegge folks kultur, fordrive dem fra sitt land og gjøre det vanskelig for dem å formere seg også klassifisert som folkemord.
Jeg har sett tilsvarende overgrep i Indonesias’ naboland Malaysia, der Penan-folket i regnskogen rundt Gunung Mulu i Sarawak på Borneo også ble flyttet til gettoer. Den gang for å gjøre det enklere for palmeoljebaronene å tjene seg skamrike på deres bekostning.
Tilsvarende har også skjedd veldig mange andre steder i verden. Dette gjør ikke overgrepene mot de 500 siste, ikkekontaktede Hongana Manyawa til en mindre forbrytelse.
Og historien om Togutil på Halmahera er heller ikke uten drap.
Etter hvert som vår venn ble varmere i trøya, fortalte han om hvordan folk – også folk fra hans egen landsby – kunne angripe urfolks boplasser, brenne og drepe, for deretter å selge retten til landet til villige byråkrater og politikere.
«Denne regnskogen kommer til å vaere borte om få år», sa han.
Restene av Molukkenes biologiske skatter vil vaere skrapet vekk, og nikkelet hentet ut.
Mange leter etter erstatninger for nikkel i batterier. Den dagen de lykkes, sitter Indonesia med en verdi de ikke lenger kan selge til svimlende priser.
Jeg kan på et vis forstå at de har det travelt med å cashe inn…
Resultatet av slikt har vi sett mange så ganger før: depresjon, alkoholisme, vold og elendighet.