Kielland og havkrisen
KRONIKK: «Alle» elsker Kiellands skildring av havet. Men natursynet hans bygger på en grunnleggende misforståelse. Og den er roten til det vi i dag kaller havkrisen.
Da Alexander Lange Kielland ble født (1849), var verden i ferd med å bli oversiktlig. Siden 1700-tallet hadde vitenskapsfolk og oppdagere besteget høye tinder, fra Andesfjellene til Jotunheimen. Gjennom Kiellands oppvekst ble kartene over «verdens utposter» stadig mer detaljerte, og i voksen alder opplevede han at to landsmenn nådde polpunktene.
Sensasjonene til tross: For Kielland – og mange med ham – kom bragdene med en bismak. Verden var plutselig blitt et begrenset areal, litt mindre mystisk.
Med ett unntak: I 1823, sto det å lese i Encylopaedia Britannica at «havet har hittil vist seg å vaere umålbart». Gjennom 1850- og 1860-årene ble imidlertid stadig mer av havbunnen i Nord-Atlanteren kartlagt, som følge av arbeidet med å legge undersjøiske telegrafkabler. Men en reell oversikt var man langt unna. Det eneste som var sikkert, var at havet var stort. Enormt. På grensen til ubegripelig.
Havet resonnerte med andre ord godt med forestillinger som – fram til da – hadde preget mennesker gjennom alle tider: At havet var noe evig og uforanderlig – og fullstendig upåvirkelig av menneskehetens virkemåter.
På litteraer kollisjonskurs
I et slik lys kan det virke nokså opplagt at det var dette bildet Kielland grep til, da han i et inspirert øyeblikk skrev ut den litteraere passasjen som skulle bli innledningen til romanen Garman og Worse: «Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig […].»
Hvor vakkert man enn måtte synes at ordene faller fra Kiellands fyllepenn, er tankegodset på fullkommen kollisjonskurs med dagens virkelighet. For speiler vi teksten mot den pågående havkrisen – fremprovosert av tiår på tiår med havdumping, overfiske og generelle økologiske forsømmelser – låter det oppsiktsvekkende naivt:
«.[…] i sitt kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer.»
«[…] fritt, rent ... det siste sunne i den syke verden.»
I dag tjener teksten som selve innbegrepet av det som er gått galt: Vi har sett oss blinde på den enorme havoverflaten og feilberegnet hvilke belastninger havet kan tåle.
Lokal marin elendighet
Det er mange lokale eksempler på at økologien i havet lider. I Engøysundet har den invaderende arten havnespy (japansk sjøpung) spredt seg med alarmerende hurtighet. Nå fortrengers alle andre arter, og havnespy spres videre med båter og fiskeutstyr.
«Det siste sunne» er akutt infisert, og bøtende tiltak er foreløpig ikke funnet.
Bare et fiskesnørekast unna, i Pinå, har søppel blitt dumpet i generasjoner. Dette brådype sjøområdet rett ut av Steinsøy er kjent som en god fiskeplass, men har også vaert betraktet som et passende sted å kvitte seg med uhåndterlig søppel. Fiskestimene som holder til her finner ly mellom rustne båtvrak, lastebiler, traktorer og alt mulig annet av «verdens jammer».
Det stopper ikke her. Miljøkartene til Stavanger kommune viser at sjøbunnen i hele det indre havneområdet er sterkt forurenset av miljøgifter som PCB og tungmetaller som bly og kvikksølv. Forurensingen skyldes stort sett gammel industriog verksvirksomhet, fyllplasser og ufiltrert avrenning fra bebodde områder. Naturen har betalt prisen for virksomheten til store og viktige arbeidsplasser som Stavanger Støberi & Dok i Leirvig, Rosenberg verft på Buøy, DSD sitt verksted på Klasaskjaeret og Brødrene Anda ved Galeivågen. Langt flere kunne vaert nevnt.
I de verste områdene utgjør forurensingen en stor risiko for folkehelsen og – ikke minst – for marine planter og dyr. For å gjøre vondt verre, dagens cruisetrafikk bidrar til å virvle opp det giftige slagget og dra det med fra Vågen og ut i Byfjorden.
Kiellands vrangforestillinger
Vi er ikke alene om å ha brukt havet som søppelplass, men hos oss har generasjon etter generasjon blitt indoktrinert i Kiellands poetiske, men feilaktige syn på hva det marine livet i havet kan tåle. Er det urimelig å legge noe av skylden for den lokale vanskjøtselen av havneområdene på Kiellands skuldre?
Vi kan selvsagt ikke klandre Kielland personlig for at han har nådd bredt ut med litteraturen sin. Vi kan heller ikke klandre en 1800-tallsmann for ikke å ta inn over seg en problemstilling som først skulle komme på dagsordenen hundre år frem i tid.
Kielland var også en foregangsmann innen økologi som interesserte seg for naturforskeren Charles Darwins nye tanker, og en forkjemper for dyreog fuglelivet på Jaeren. Novellen «Torvmyr» (1880) og essaysamlingen «Mennesker og dyr» (1891) er gode eksempler på dette. Men havet glapp for Kielland.
Derfor bør vi slutte å løfte frem Kiellands havskildringer som om Kielland taler en universell sannhet om forholdet mellom menneske og hav. For det gjør han ikke. Det har han aldri gjort.
Kan vi skylde på Kielland for vanskjøtselen av Stavangers havneområder?