Godt, flott og klassisk
Det er så fint og fransk på Brasserie Pigalle at selv gjester som ikke kan et kløyva ord av språket, snakker flytende fransk etter noen glass vin.
Vi startet taffelet vårt i Hotel Victorias nye praktlokaler med et glass cremant fra Gratien & Meyer i Loire. Ingen stor vin, men den inviterer til fest og sto helt greit til både ibéricoskinke og østers. Den mørke, feite skinken fra svin som har beitet i fjell og skog på eikenøtter, er både innsmigrende og kraftfull. Finnes det bedre spekemat?
De norske østersene var store og fine og sparket småfrekt i munnen med litt chili og soyasaus. Til appetittvekkerne hadde vi stedets brød som er så luftig at det nesten svever av gårde.
Et postkolonialt pust
For meg kom kveldens høydepunkt allerede ved forretten. To store, fine sjøkreps skånsomt grillet med estragonsmør og sitron, bød på en fløyelsmyk eksplosjon av velvaere i både lukt og smak. Skalldyrets sødme ble signert av urtesmøret og forsiktig kontrastert av syren. Nå som sjøen er på sitt kaldeste, smaker skalldyrene best.
Medspiserskens blåskjell var nydelig dampet og servert med grønn curry som bød på et spenstig sting og et hint av kokos som tilførte vidunderlig aroma. Et postkolonialt pust av det gamle Indokina bredte seg over brasseriebordet.
Vår hensynsfulle og oppmerksomme servitør anbefalte et glass amerikansk Chardonnay til forrettene: Alfaro A Estate fra Santa Cruz i California.
En fyldig Chardonnay som inviterer med fin mineralitet på nesen.
På smak går den forsiktig inn, før den fyrer av i ganen med moden gul frukt og eple før den går ut med fin syre. Et snev av fat bidrar til at kroppen oppleves akkurat passe korpulent. Et kompetent valg, ikke minst til estragonsmøret på sjøkrepsen.
Alt på glass og flaske
Siden jeg var inne på stedets service: Den er meget bra. Vår servitør gled rundt oss som en usynlig ånd, og hadde en tendens til akkurat å dukke opp når vi tenkte at vi trengte henne. Slik skal det vaere!
Etter en liten pause som vi selv tok initiativ til, kom kveldens hovedretter på bordet. Ytrefilet av storfe til meg, andebryst til medspisersken.
Til dette en grand cru 2019 fra ch. Brun i Bordeaux, naermere bestemt i St. Emilion. Den dominerende vindruen i St. Emilion er Merlot som gir vinene herfra en bløtere stil enn de Cabernet Sauvignon-pregede vinene fra den vestlige delen av Bordeaux. Dermed framstår denne som relativt moden, alderen tatt i betraktning. Men den ville neppe gjort seg vekk om den fikk noen år til i kjelleren.
Og når jeg først er inne på dette med kjeller: Vinlisten på Pigalle falbyr seks røde, fem hvite, fire musserende og én rosévin. Det er prisverdig at alle kan fås både på glass og flaske, men det er ingen imponerende liste.
Like fullt, siden vi er på Victoria sitter vi bokstavelig talt oppå en riktig så rikholdig vinkjeller. Hvis du er interessert i vin, be om den store vinlisten. Den finnes nemlig, og nå er du blant de informerte. Hva skulle du gjort uten Aftenbladet?
Bistro eller brasseri?
Ytrefileten ble servert på kontinentalt vis, aldeles naken og ensom på et fat, grillet nøyaktig slik jeg ville, og det var rikelig av den. Det fløt litt kjøttsaft på fatet. Skulle fileten fått hvile litt lenger før den ble skåret opp?
Mør og velsmakende var den uansett, og ved siden av hadde jeg bestilt kjøkkenets pommes bistro og bearnaise. Hvis ikke dette er brasserimat så vet ikke jeg.
Medspiserskens andebryst speilet seg i en frisk rødvinssaus med bringebaer, akkompagnert av syltede plommer, glasert gulrot og en fin søtpotetpuré som spilte harmonisk opp mot gulroten.
Før vi kommer til desserten, kan det vaere på sin plass å fundere litt over hva som er forskjellen på en bistro og et brasseri. Førstnevnte skal vaere et enklere spisested enn sistnevnte, så la oss ta en titt på Brasserie Pigalles konkurranse.
Jeg vil mene at Renaa Matbaren er en åpenbar konkurrent, selv om det er et spisested som kaller seg «bistro». Menymessig er Matbaren vel så avansert som Pigalle, men sistnevnte er finere.
Pigalle byr på et klassisk Paris-inspirert brasseriinteriør som er en opplevelse i seg selv.
Renaa Matbaren og Pigalle kommer ut nokså likt prismessig, både på mat og vin. Begge har påslag på rundt tre ganger polpris på vinen, ifølge mine egne regnestykker.
En danserestaurant
Før i tiden het stedet Place Pigalle og fungerte som danserestaurant. Det var her min svigerfar, pianisten, overhørte passiaren mellom stedets dørvakt og en velberuset gjest som kulminerte med gjestens uslåelige argument: «Eg e fra Randaberg, men eg vett å føra meg.» Mon det.
Gamle Place Pigalle sitter fortsatt i veggene. Et stort veggmaleri av Moulin Rouge i Paris er brakt fram fra glemselen. Lysenes by er kommet tilbake til Holmen.
Ettersom jeg virkelig hadde fått det franske over meg nå, var det umulig å unngå brasseriets ostevogn idet desserten skulle bestilles. Stor var derfor skuffelsen over å oppdage at ostevognen var tom som en bybuss på en søndag morgen. Kjøkkenet hev seg rundt og mekket sammen en fin ostetallerken til meg, men lengselen etter å kikke, peke og lukte på godsakene i en forriktig ostevogn må jeg dessverre baere med meg ennå en tid.
Medspiserskens chocolate cremaux var paret med stedets pistasjeis med timian og satt som et skudd. Cremaux er ikke pisket luftig som en mousse, men er tettere, tyngre og har godt av lett og friskt tilbehør.
Regningen holdt seg så vidt under 4000 kroner, men du behøver ikke spandere like mye. Vi var jo der for å teste ut litt forskjellig av mat og drikke for å utfordre både kjøkken og servitører.
Pigalle er et brasseri. Her kan du gå og spise en smårett, ta et glass vin til og slippe unna med en regning på rundt 300 kroner, om du vil. Hadde vi nøyd oss med å drikke vann til maten, ville regningen vår nesten blitt halvert.
Au revoir!