Begjaerets mål er objektet
UTSTILLING: I denne utstillingen kan du oppleve kunst som illusjonisme; du ser ikke hva du tror, og du tror ikke det du ser. Her er en lek med vår tids digitale virkelighet; og når den krysses med 1600-tallets stillebentradisjon, oppstår en kunst med stør
Galleri Opdahl: Marius Steiger, Day. Maleri/objekt, t.o.m. 7. april.
Begjaerets mål er objektet. Det er konsumerismens kjerne. Vi bruker blikket og begjaerer alltid mer, og flere. Alltid nytt, og nyere. Men samtidig blir stadig flere av våre opplevelser digitale og elektroniske – datafiserte og datainfiserte; på skjermen blir virkeligheten flat, og egentlig utilgjengelig, der den flyter et sted der ute i cyberspace. Tilsynelatende håndgripelig bare som skjermdump. Det er ikke lenger bare intelligensen som er kunstig.
Finnes den ekte vare? Marius Steiger, ung sveitsisk, londonbasert kunstner, stiller spørsmålet i Galleri Opdahl, der han viser kunst i skjaeringspunktet mellom maleri og objekt. Alt er malt med olje og akryl på lerret, men maleriene har han gjort tredimensjonale; de henger som en slags relieffer på veggen. Det er bokhyller, det ser jeg da straks; men likevel ikke. Sett rett forfra er det den grå flatekarakteren som fyller blikket – hyllene og bøkene som hviler der virker fullstendig flate, todimensjonale, som alt vi ser på dataskjermen. Bortsett fra de grønne og røde eplene, så hyperrealistisk malt at jeg får lyst til å spise dem. Men ta et skritt til side, og du vil se en kunstner som tydelig avslører sine virkemidler. Realismen viker for maleriets trivielle virkelighet: lerret, dels umalt, spent på rammer, markert fordi Steiger gir maleriene en tykkelse inn til veggen på naer fem cm. Det er nettopp dette som gjør bildet ekte, det vi aldri kan oppleve på en dataskjerm. En opplevelse av kunstnerens romlige dialog med betrakteren.
Steigers dialog er også med kunsthistorien, med det nederlandske og spanske stillebenmaleriet på 1600-tallet. Den gang hadde alle elementene i maleriet tung symbolfunksjon, for dette var vanitas-motiver av eksistensiell og metafysisk art, med tydelig moral (eksempel: Juan Sánchez Cótan): Frelsen til det evige liv gikk ikke gjennom fråtsing i alle godsakene på oppdekket bord. Likevel tillot kunstnerne blikket, gjennom den virtuose måten de malte bildene på, til nettopp å fråtse uhemmet: Begjaerets mål er objektet, kunstnerens mål den gang å stimulere dette begjaeret gjennom trompe l’oeil-effekter, en illusjonisme så blendende at øyet ble lurt.
For blikket vil bedras. Det er kjernen i Steigers utstilling av nye trompe l’oeil-malerier. Her er intet tilbake av vann-i-munnen fruktene fra 1600-tallet, bortsett fra et eple her og der, halvt forlorent blant bøkenes enstonige gråmalte rygger. Et stort kabinett i edeltre dominerer galleriets endevegg, elegant både i formen og i overflaten. De to dørenes matte speil forsterker illusjonismen, og to grønne epler aksentuerer bøkenes slappe gråhet. Illusjonismen ligger også i galleriets subtile lyssetting, for Steigers maleri-objekter kaster nesten ingen skygge; de naermest flyter i rommet, som immaterielle syner, inntil jeg ser naermere etter.
Det er som om Steiger spør: Bruker vi på denne kunsten det raske konsumblikket datateknologien har laert oss – kjapt, kjapt, for å haste videre til den neste overfladiske opplevelsen? Eller er vi i stand til å se kunstnerens møysommelige, svaert tidkrevende arbeid med dette maleriet? Er vi i stand til å begjaere den ekte, fysisk håndgripelige kunsten vi ser i det samme rommet vi selv befinner oss i – og da må vi stanse opp, se og reflektere – på annet vis enn vi begjaerer den flyktige, ustoppelige elektroniske strømmen? For meg synes dette å vaere Steigers hensikt, og det som gjør denne utstillingen interessant: Å få blikkene våre til å oppsøke og stanse ved de møysommelig håndlagde kunstobjektene på veggen, i en langsom sanselig erfaring dataskjermen aldri kan gi oss.
Da ser vi at ikke bare er begjaerets mål objektet; objektets mål er også begjaeret.
For blikket vil bedras. Det er kjernen i Steigers utstilling av nye trompe l’oeilmalerier.
Marita Stølsmark:
«Seasons change» (Marita Stølsmark)
Pop-soul med elementer av jazz og gospel er hva Marita Stølsmark betegner sangene sine som. Det er en passende innholdsfortegnelse for hennes første ep «Seasons change», en samling på seks kutt som inkluderer Stavangerartistens tre singler så langt.
Åpningen «If this is over» er ny og den mest umiddelbare sangen på platen. Det er her det nevnte dryppet av gospel kommer inn, og legg til et slør av country også. Det er en flott låt som fortjener å bli sunget med et stort kor i bakgrunnen, men det er selvsagt begrenset hva en debutant kan finansiere selv.
Hun har spilt inn sangene med Espen Eidem som produsent i Komet lydstudio og har med seg Håvard Molland (keyboard), Silas Gomes (piano, keyboard, synth), Simen Amundrud (trommer), Espen Eidem (bass, gitar) og Simon Folkvord (saksofon).
Selv tar hun seg av vokal og koring, pluss piano på ett kutt. Uten å nedvurdere den innleide hjelpen, virker det rart at hun ikke utfører alt tangentspill selv. Jeg har hørt henne på konsert et par ganger, og dette er noe hun kan. Årsaken er kanskje at flere av låtene er spilt inn live i studio.
«Summer haze» var den første sangen hun ga ut, i august i fjor. Den er omtrent hva tittelen sier, en slørete sommerlåt av det drømmende slaget. Tittelkuttet «Seasons change» var på sin side den første sangen hun skrev selv, etter en periode der det skjedde mye. Blant annet sa hun opp jobben som sykepleier for å satse for fullt på musikk.
Uansett er det en fin låt med ekko av 70-tallets California. Selv vokste Stølsmark opp med artister som Alicia Keys og Mariah Carey på spilleren, men sier seg også inspirert av nyere navn som Olivia Dean.
«Falling from grace» viser at hun har en stemme som ikke trenger å pakkes inn, mens «Lullaby» gjør meg søvnig. Det er vel hva en vuggesang bør gjøre.
Hun runder av med «When the stars align», den reneste poplåten her. Greit nok, men jeg klarer ikke å venne meg til hvor brått den slutter.
Marita Stølsmark spiller på Blåveis i Stavanger 21. mars og på Ogna scene 26. april.
Beste spor: «If this is over», «Seasons change».
Åpningen «If this is over» er ny og den mest umiddelbare sangen på platen. Det er her det nevnte dryppet av gospel kommer inn, og legg til et slør av country også.