Gjør din plikt, krev din rett
GJESTEKOMMENTAR: De siste man skal spørre om obligatorisk samfunnstjeneste etter videregående er en god idé, er landets nittenåringer.
Å vaere en del av et fellesskap, enten det er en familie, en vennegjeng, idrettslag, arbeidsplass eller et samfunn, er noe av det som beste med det å vaere menneske.
Når det fungerer, gir fellesskap trygghet og frihet, og det å bidra til fellesskapet kan gi en følelse av mening og betydning som få andre menneskelige erfaringer kan. Det er ikke på noen måte det samme som at det alltid er kjekt å bidra.
Folk med samme politiske tilhørighet som meg har en tendens til å si at man skal betale sin skatt med glede. Det har jeg aldri gjort.
Jeg har aldri blitt glad for at deler av lønna mi forsvinner hver måned, aldri jubla over at bompengeregningen (den har etter hvert blitt skremmende stor) detter inn i nettbanken hver måned eller for den saks skyld at alle matvarer og nesten alt annet jeg kjøper i butikken koster 28 prosent mer enn det trenger fordi fellesskapet legger merverdiavgift på det.
Tvert om, alt sammen er sett fra lommeboka og familieøkonomien vår sitt ståsted forbanna irriterende. Men jeg er for det likevel.
Skatten, bompengene og momsen er plikter det norske samfunnet pålegger meg og alle andre.
Sammen med lønnsarbeid og frivillig innsats i lag og foreninger er det vårt viktigste bidrag til et større fellesskap. Det vi får tilbake er verdt langt mer.
Vi lever i et ekstremt velutvikla fellesskap i Norge. Det er lett å glemme når den offentlige samtalen og politikken i så stor grad dreier seg om alt som ikke virker eller kunne vaert bedre.
Som innbygger i Norge får du, inntil videre i alle fall, gratis helsevesen gjennom hele livet. 13 år gratis skole og offentlig finansiert høyere utdanning. Vi får sykepenger, pensjon, barnetrygd, fødselspermisjon, eldreomsorg, tilrettelegging, personlige assistenter og en rekke andre tjenester av fellesskapet når vi trenger det.
Uten å måtte se på kontoen før vi tar imot. Uten skatten, momsen, ja til og med de forbanna bompengene og alle de andre avgiftene hadde det ikke vaert mulig.
Tvungne skatter
Ulempa med skatt og alt de andre økonomiske bidragene våre, de kalles fiskale i det profesjonelle pengespråket, til fellesskapet er at de både er tvungne og passive.
Vi velger dem ikke, og vi deltar strengt tatt ikke i prosessene som skaper dem annet enn gjennom å stemme ved valg i ny og ne og eventuelt delta i det offentlige ordskiftet.
Det er ikke disse bidragene som får de fleste av oss til å føle mening, tilhørighet eller som skaper fellesskap. Tvert om, diskusjoner om skattenivå med påfølgende diskusjoner om riktig offentlig bruk av pengene understreker vel så mye hva som skiller oss som de tinga som forener oss.
Samfunnsfellesskapet skapes andre steder.
For meg har det vaert politikken, fra den aktivistiske grasrotpolitikken til rikspolitikken, arbeidslivet og idretten som har skapt følelsen av å bidra.
Ikke til den litt abstrakte størrelsen «samfunnet», men til folk og saker som har vaert viktige for flere enn meg sjøl og mine naermeste. Sånn tror jeg det er for de fleste av oss. Det er når vi gjør noe nyttig for eller sammen med andre vi opplever fellesskap.
Det er derfor forslaget om obligatorisk samfunnstjeneste for alle landets ungdommer er en så god idé.
Gi tilbake
Et års plikttjeneste er lite å forlange i et samfunn som gir så mye tilbake som det norske.
Innsatsen til førti-femti tusen ungdommer hvert år vil, om de utnyttes godt, kunne bety mye både for landets forsvarsevne og for helsevesen, skole og eldreomsorg. Eller for saks skyld, infrastruktur, natur og miljø.
Men viktigere enn bonusen i form av arbeidskraft er den langsiktige virkningen av å knytte denne plikten til samfunnsdeltagelsen.
Som plikter flest kommer den ikke til å vaere populaer. Jeg sitter sjøl i et slags glasshus siden jeg nekta å delta i den militaertjenesten som alle gutter var pålagt da jeg var nitten, og heller ikke avtjente sivil verneplikt.
Det er en av grunnene til at det ikke er landets nittenåringer en skal spørre til råds om en slik plikt er en god idé. Like lite som skattemeldinga som har kommet i disse dager har med et spørsmål om du syns det er en god idé at du skal betale skatt.
Men i motsetning til skatten er dette en plikt som kan gi langsiktig mening.
Fellesskap
Ungdommene som vokser opp i dag føler seg mer fremmedgjorte overfor samfunnet enn noen generasjon før dem. Rett og slett fordi det tar lengre tid før de fleste av dem får bidra.
Akademiseringa av arbeidslivet forlenger skoleløpet til 13 år for nesten alle, og opp mot halvparten holder på i tre til fem år til.
Skole og prestasjoner målt i karakterer på skole er sammen med det som skjer på Snapchat, Instagram og Tiktok det mest definerende i de fleste ungdommers liv fram til de er tjue, for mange mye lengre.
Dette kan et pliktår bryte opp.
På sitt beste vil en plikttjeneste kunne gi mening, arbeidstrening og skape en identitet en kan bygge på for resten av livet. Men sjøl om tjenesten blir mindre ideell enn det salgsagentene i politikken nå framstiller den som, vil den bidra til å bygge det norske samfunnet.
Sjøl en plikttjeneste alle hater vil skape fellesskap. Fordi det er en felles opplevelse, noe alle har vaert med på. Gjennom å bryte den opp fra hjemsted, og sende folk sammen på tvers av klasse, kjønn og geografi vil den også skape felles opplevelser på tvers av disse skillene.
Og det trengs for at Norge skal forbli et godt samfunn i framtida.
Ungdommene som vokser opp i dag føler seg mer fremmedgjorte overfor samfunnet enn noen generasjon før dem.