Maldooon-salt og ballonger

DRØSET: Ballonger kan gjøre mye for trivselen.

Denne uken ble det avslørt i landets største nettavis. Det han hadde visst i flere år nå, iallfall minst to, kanskje firefem, kanskje mer, eller mindre. Lenge.

På ett tidspunkt, han husket altså ikke eksakt hvor og når, heller ikke hvorfor, hadde han søkt opp informasjon om dette populaere Maldon-saltet. Maldooon.

Ut ifra uttalen, altså maldooon, måtte det jo komme fra Frankrike eller noe i den duren. Sannsynligvis ville ikke franskene da kalt det for maldooon, men han kunne jo ikke fransk, bortsett fra takk, ja, nei og helv…søren. Franskene sa sikkert maldå eller maldø.

Men alle andre her på berget sa maldooon-salt. Ikke at det var noen garanti. Alle sa også påmm fri og entrekå og baerne.

Jaffall.

Maldon-saltet viste seg å komme fra en by i England på størrelse med Bryne. Og den byen ble selvsagt ikke kalt maldooon, men måldn eller målden. Englands svar på Molde.

Olav Tryggvason vant et slag der borte i Maldon i 991 sammen med tusenvis av andre vikinghjelmer, og ga sikkert navn til Molde etterpå.

Poenget var at nå vil veldig mange nye folk her i landet vite at saltet ikke heter maldooonsalt, på grunn av den saken i nettavisen. Det var den ene tingen han visste mer enn de aller fleste. Nå var det borte.

Jo, han visste en ting til. Etter en bursdagsfeiring nylig måtte han ta livet av 20-30 ballonger. Vanligvis klemte han dem til de sprakk og smalt noe grassat, sånn at kånå måtte ta allergitabletter for å sovne om kvelden.

Siden han denne dagen bare hadde et bitte lite, krabbende menneske som tilhører, måtte han ta hensyn. Slik fant han ut at han kunne drepe ballonger lydløst ved å klippe i knuten med en saks. Den var god å ha nå.

Neste gang han skulle innom

Tyskland på ferie, og noen spurte hvor han skulle reise, skulle han si Dåitsjlant. Hvis han skulle til London en tur, skulle han si at han skulle til Inglin. Han måtte huske å vaere konsekvent. Alltid.

Olav Tryggvason vant et slag der borte i Maldon.