Borgarkrig i USA?
KOMMENTAR: Ja, kan det bli borgarkrig i USA? Tanken blir tenkt heilt ut i kinoaktuelle «Civil War».
«What kind of American are you?»
Mannen som spør har på seg grøn militaeruniform og raude briller. I dei blodige hendene sine har han eit dødeleg automatvåpen. Bak seg har han ei massegrav full av lik. Framfor seg har han ei lita gruppe livredde amerikanarar.
Den namnlause ultranasjonalisten i Alex Garlands kinoaktuelle film «Civil War» lurer altså på kva slags amerikanarar dei er. Han meiner tydelegvis at det er forskjell på amerikanarar. Og at det er legitimt for han å ta livet av dei av hans landsmenn som er «feil type» amerikanar.
Der har du borgarkrigens essens, summert opp i éin scene.
Litt for aktuelt
«Civil War» er ikkje ein dokumentar. Filmen handlar heller ikkje om den førre borgarkrigen i USA. Den som varte frå 1861 til 1865 og kosta over 620.000 menneske livet. Nei, filmen er fiksjon og handlar om ein framtidig borgarkrig i USA.
Det er ikkje tilfeldig at det kjem ein film om dette akkurat nå. Kunsten imiterer og kommenterer som kjent det verkelege livet. Det er heller ikkje overraskande at filmen vekker oppsikt og diskusjon verda over. For tanken om ein ny borgarkrig i USA kjennest ikkje lenger like fjern som for få år sidan. Tvert om er det fleire som meiner sjansen er der – om enn ikkje veldig stor.
Tanken på at innbyggarane i same land skal gå laus på kvarandre med våpen, er i utgangspunktet heilt absurd. Ein nasjonalstat er eit – rett nok forstilt – fellesskap. Territorialstatens grenser rammar oss som utgjer dette fellesskapet inn. Utanfor grensene er dei andre.
Det er dette me har vaepna, militaere styrkar til. Å forsvara grensene mot ytre fiendar. Soldatar skal ikkje gå laus på si eiga befolkning med våpen. Trengst den typen maktbruk innanlands, er det politiet som skal gripa inn. Me aksepterer dette valdsmonopolet fordi me har tillit til at politiet beskyttar oss alle. Me er like for lova.
Bloddrypande krigar
Men så har det opp gjennom historia enkelte gonger vakse fram så sterke spenningar innanfor eit lands grenser at borgarane har gått laus på kvarandre med våpen. Det skjedde i USA på 1800talet. Men det skjedde også i Rwanda tidleg på 1990-talet. Og på Balkan seint på 1990-talet.
Og det som skjedde, var oppsiktsvekkande bloddrypande: Folk som hadde levd saman som gode naboar, begynte plutseleg å torturera og drepa kvarandre. Det sentrale spørsmålet var ikkje at du var frå Rwanda eller Kosovo. Det var kva slags rwandesar du var – hutu eller tutsi? Eller om du var serbar eller albanar i Kosovo.
«What kind of Kosovian are you?» for å parafrasera Jesse Plemons namnlause karakter i «Civil War».
Kva skal til for at naboar i same land skal gå laus på kvarandre på denne måten? Det må dyrkast fram eit så grenselaust hat mellom ulike grupper at folk er villige til å kryssa den ultimate grensa: Ta livet av det som i utgangspunktet er ein av dine eigne.
Identitet
Det handlar gjerne om makt og ressursar. Men brennstoffet som kan få det til å eksplodera, handlar framfor alt om identitet. Om å trekka ei skarp grense mellom «oss» og «dei andre». Om å tillegga «dei andre» eigenskapar og motiv som gjer dei til ein trussel mot «oss».
Det handlar om polarisering, hatprat, demonisering – og gjerne dehumanisering – av motparten. Og det handlar om manglande tiltru til og oppslutning om den fredelege måten å handtera indre spenningar på, altså politikken. Politikk er krig med ord, der ulike parti tek opp i seg ulike skiljelinjer og interesser i folket. I staden for å slåst på bare nevane, slåst politikarar retorisk. Folk stemmer ved val, og så aksepterer me resultatet – sjølv når ditt parti ikkje vann. Demokrati, med andre ord.
Nettopp derfor var 6. januar 2021 så skremmande. Elda opp av den tapande parten i valet gjekk store folkemengder til åtak på kongressbygningen i Washington,
D.C. Enkelte av dei med våpen i hand. Enkelte med slagord om å henga visepresident Mike Pence, sidan han hadde sagt at han ville godkjenna valresultatet.
I tillegg til å vera eit åtak på sine eigne politifolk og politikarar, var dette også eit valdeleg åtak på det amerikanske demokratiet. Det var å forkasta dei aksepterte spelereglane for maktovertaking i verdas viktigaste supermakt, og erstatta dei med rå makt og vald. Det var eit skremmeskot til framtida.
Demonisering
Sidan den gong har polariseringa i USA ikkje blitt mindre. Om du er demokrat eller republikanar – «What kind of American are you?» – har for mange blitt ein grunnleggande identitet. Ein identitet som blir dyrka og forsterka i medie- og informasjonssiloar der du heile tida får stadfesta og forsterka ditt eige verdssyn. Der «dei andre» blir demoniserte. Der den manglande dialogen på tvers av partiidentiteten fører til konspirasjonsteoriar og paranoia rundt kva «dei andre» kan finna på.
Det store spenningsmomentet er kva som skjer etter valet i USA i november. Donald Trump har aldri akseptert at han tapte valet i 2020 – og har fått med seg store delar av partiet sitt på denne løgna. Vil han akseptera eit tap i 2024? Vil tilhengarane hans akseptera det? Vil nokon gå til åtak? Kven vil forsvara?
Sjansen er neppe så stor. Men i mellomtida kan du jo la deg underhalda av borgarkrig på film. Og så kan du jo tenkja: Kva slags nordmann er du?
Det handlar om polarisering, hatprat, demonisering.