Det Haw­king har lært oss

Stephen Hawking - Et sinn uten grenser - - Innhold -

En­ten det hand­let om å fin­ne ut av Kos­mos’ hem­me­lig­he­ter el­ler rive av seg mor­som­he­ter på pu­ben, had­de Haw­king stor inn­fly­tel­se på sine stu­den­ter, sam­ti­di­ge, kol­le­ger og fans.

Det var på­fal­len­de hvor­dan Step­hen ikke lot noe som helst pas­se­re. Vi kun­ne dis­ku­te­re en­kelt­ord. Han had­de mye ar­beid med å leg­ge fram ar­gu­men­te­ne sine, men han ga ald­ri opp. Han sa selv at sta­he­ten var hans bes­te og dår­ligs­te side. Jeg tror ikke han kun­ne kom­met seg gjen­nom livet om han ikke had­de vært så sta.

Jeg hus­ker den kvel­den vi full­før­te The Grand De­sign. Vi had­de job­bet med den i fire år. Han vis­te in­gen tegn til utål­mo­dig­het etter å bli fer­dig. Vi ut­sat­te dead­li­ne om og om igjen. Jeg tror vi egent­lig skul­le brukt halv­an­net år, men til slutt ga for­la­get klar be­skjed: «Nå kunn­gjør vi at den kom­mer, og da ut­gir vi den en­ten den er fer­dig el­ler ikke.» Jeg hus­ker jeg be­gyn­te å tro at jeg måt­te be­ta­le til­ba­ke for­skud­det. Hvis jeg fore­slo at vi skul­le si oss for­nøyd med et ka­pit­tel og gå vi­de­re, pro­te­ster­te han all­tid på sam­me måte: «Nei, det spil­ler in­gen rol­le når den blir fer­dig, bare den blir bra.» Vi full­før­te bok­sta­ve­lig talt i sis­te øye­blikk, klok­ken åtte om kvel­den på dead­li­ne­da­to­en. Jeg hus­ker vi til og med had­de en liten kran­gel om et el­ler an­net i de sis­te ti­me­ne. Men han styr­te på et vis sku­ta vi­de­re slik at vi ble eni­ge om det sis­te mo­men­tet i tolv­te ti­me. Jeg var så let­tet. Fikk meg nes­ten ikke til å tro at vi had­de greid det. Da snud­de han seg mot meg. «Bra vi had­de dead­li­ne», sa han, «el­lers vil­le jeg ald­ri ha stop­pet.»

Den and­re vik­ti­ge egen­ska­pen hans var hu­mo­ren. Han had­de et or­dent­lig bredt smil. An­sik­tet var vel­dig ut­trykk­s­fullt. Han had­de ut­trykk som sa ja og nei. Han had­de også et ut­trykk av ubøye­lig for­akt hvis han ikke lik­te det en sa. Av og til ut­løs­te han noe feil på data­ma­ski­nen, og da kom en helt vil­kår­lig set­ning. Jeg tror det had­de noe med tøm­ming av hur­tig­min­ner å gjø­re. Jeg kun­ne stil­le ham et en­kelt spørs­mål, som hvor han syn­tes vi skul­le dra for å spi­se mid­dag, og da fikk jeg et svar av den­ne ty­pen: «Su­per­n­o­va­ens løv­frosk eks­plo­der­te i Aris­to­te­les.»

En an­nen god his­to­rie var den gan­gen en av plei­er­ne hans ba meg med på en tur i stake­pram på elva. Jeg spur­te Step­hen om han had­de lyst til å bli med og trod­de jo at det skul­le gans­ke mye til, men han sa uten vi­de­re ja til det. Da vi kom til elva, fant vi en lang stein­trapp ned til båt­plas­sen. Vi måt­te set­te fra oss rulle­sto­len og bære ham ned. Jeg be­gyn­te å bære Step­hen, men plei­er­ne lik­te ikke må­ten jeg holdt ham på – jeg had­de visst hodet hans på feil sted. Det ble til at de to plei­er­ne, som nep­pe vei­de stort mer enn før­ti kilo hver, le­ver­te hånd­ves­ke­ne sine til meg og ga seg til å bære Step­hen ned mot elva mens jeg, som lig­ger på 85 kilo, bare holdt ves­ke­ne. Da vi kom ned, kløv jeg om bord og fikk stake­pin­nen av dem. De sa at bå­te­ne had­de lett for å kant­re hvis en ikke var for­sik­tig, og jeg så for meg at han vil­le være fer­dig hvis pram­men kant­ret. Jeg ri­si­ker­te å dre­pe Step­hen Haw­king. Men han tok det helt med ro, han satt bare der og smil­te. Han var ikke skvet­ten av seg.

Vi skrev om fy­sikk for­di det var så vak­kert. Jeg tenk­te som så at alle vil­le fry­det seg hvis de kun­ne for­stått det vi snak­ket om. Jeg tror Step­hen føl­te det li­ke­dan. Step­hen syn­tes ikke at A Brief History of Ti­me var sær­lig klar å for­stå. Det var der­for vi skrev A Brie­fer History of Ti­me sam­men. Han be­skrev den som ti­de­nes mest kjøp­te og minst les­te bok.

Fil­men The Theory of Eve­rything var «grovt sett rik­tig», som Step­hen ut­tryk­te det, noe folk tok som et bi­fall. Men jeg kjen­ner Step­hen. Når han sier det slik, me­ner han også at fil­men ikke nød­ven­dig­vis var rik­tig i de­tal­je­ne. Det var en per­fekt step­he­nis­me. En av de de­tal­je­ne jeg mis­lik­te var det øye­blik­ket han får ide­en om haw­king­strå­ler. Vi vet at han slet med det der i må­ne­der og år, og at han til ti­der ble de­pri­mert av det. Men i fil­men får han ide­en mens han be­trak­ter peis­bå­let og ser en glo eks­plo­de­re. Da skif­ter bil­det til folk som ap­plau­de­rer. Men det er ikke sånn det er. Det

Jeg var to år yng­re enn Step­hen og kom inn i fors­ker­grup­pen ved Cam­brid­ge da han al­le­re­de ar­bei­det med dok­tor­gra­den. Jeg ble kjent med ham om­trent på den ti­den han fikk vite at han had­de en mo­torne­v­ron­syk­dom. Da gikk han al­le­re­de lang­somt med spa­ser­stokk.

På den ti­den var Step­hens for­ven­te­de leve­tid svært kort. Man­ge trod­de ikke en­gang han vil­le rek­ke å full­fø­re ar­bei­det med dok­tor­gra­den. Se­ne­re sa Step­hen at da han had­de tatt dok­tor­gra­den og gif­tet seg, gled tung­sin­net av ham. Han inn­så at han had­de fram­tids­ut­sik­ter.

Han had­de åpen­bart sto­re ma­te­ma­tis­ke ev­ner, gode kunn­ska­per og sterk be­slutt­som­het. Jeg tror han vi­ten­ska­pe­lig sett er en av nøk­kel­per­sone­ne som har dre­vet vår for­stå­el­se av tyngde­kraf­ten fram­over det sis­te halve år­hund­ret. Sær­lig for­di han har hjul­pet oss å for­stå svar­te hull bed­re.

Av­hand­lin­gen han skrev i 1974, den om eks­plo­sjo­ner i svar­te hull, had­de stor be­tyd­ning som det førs­te kvan­ti­ta­ti­ve for­sø­ket på å knyt­te Ein­steins tyngde­kraft­te­ori opp mot kvante­te­ori­ens mikro­ver­den. Den av­hand­lin­gen har im­pli­ka­sjo­ner som de­bat­te­res den dag i dag.

Et an­net gjen­nom­brudd kom da bo­ka han utga i 1988, A Brief History of Ti­me, ble en stor best­sel­ger – til hans egen og alle and­res sto­re for­bau­sel­se.

Det­te skjøt ham opp til in­ter­na­sjo­nal stjerne­sta­tus, og folk ble in­ter­es­sert i ham som per­son­lig­het, en som strei­fet rundt i Kos­mos selv om han var stengt in­ne i en sta­dig mer hjelpe­løs kropp. Det­te ga ham også yt­ter­li­ge­re sti­mu­lans til å del­ta i ar­ran­ge­men­ter myn­tet på folk uten­for selve forsk­nings­mil­jø­et.

Jeg tror alle kan lære av Step­hen at det kan være stor til­freds­stil­lel­se i å dri­ve vi­ten­ska­pe­lig ar­beid, og at selv et men­nes­ke med hans pro­ble­mer kan leve et rikt og va­riert liv. Fa­get han valg­te å stu­de­re er fort­satt enormt ut­ford­ren­de og fa­sci­ne­ren­de for en yng­re ge­ne­ra­sjon som vil føl­ge etter og byg­ge vi­de­re på ar­bei­det hans.

Gjen­nom hele sitt ene­stå­en­de liv var Step­hen ene­stå­en­de nor­mal. Med det me­ner jeg at han tross sine enormt frust­re­ren­de funk­sjons­hem­nin­ger – sær­lig pro­ble­me­ne det ga ham med å kom­mu­ni­se­re – dyr­ket bre­de in­ter­es­ser som mu­sikk og tea­ter. Han reis­te til ekso­tis­ke ste­der og en­ga­sjer­te seg i for­skjel­li­ge sa­ker, sær­lig kjerne­fy­sisk ned­rust­ning, pa­le­sti­ner­ne og det of­fent­li­ge helse­ve­se­net i Stor­bri­tan­nia.

Jeg tror Step­hen fikk en god start i og med at han og jeg had­de Den­nis Scia­ma som stu­die­vei­le­der. Den­nis var svært in­spi­re­ren­de, han had­de et bredt grep om fa­get, både ob­ser­va­sjons­mes­sig og teo­re­tisk, og han ga oss gode råd.

Den­nis’ råd til Step­hen var at han bur­de rei­se til Lon­don og høre på fore­les­nin­ger av Ro­ger Pen­ro­se, som had­de ut­vik­let nye ma­te­ma­tis­ke tek­nik­ker for å be­reg­ne gra­vi­ta­sjons­kol­laps når det ikke fan­tes noen be­stemt sym­me­tri. Step­hen gikk på fore­les­nin­ge­ne, og i sine førs­te av­hand­lin­ger, hvor­av noen ble skre­vet i sam­ar­beid med Pen­ro­se, bruk­te han de tek­nik­ke­ne. Han var hel­dig som fikk sti­mu­lans av en så stor skik­kel­se på fag­fel­tet som Ro­ger Pen­ro­se. En an­nen guns­tig fak­tor var at de førs­te ob­ser­va­sjo­ne­ne til støt­te for Big Bang-teori­en kom i de åre­ne. Det var en fin tid for dem som skul­le ta fatt på fy­sik­ken.

Og det var hel­dig for Step­hen at han be­gyn­te med et fag som var i ferd med å åpne seg og treng­te ak­ku­rat den ty­pen ev­ner som han had­de.

Førs­te gang jeg snak­ket med Step­hen var i 2010 el­ler 2011, tror jeg. Han skul­le hol­de et fore­drag i Royal Al­bert Hall, og jeg ble bedt om å in­tro­du­se­re ham. Da jeg be­gyn­te å snak­ke med ham, had­de jeg ikke skjønt at han ryk­ket med kinn­mus­ke­len for å si nei og he­vet øyen­bry­ne­ne for å si ja. Hvis du ikke er klar over at han sva­rer, be­gyn­ner du å fyl­le hul­le­ne ved å plap­re vi­de­re selv. Et­ter­på fikk jeg et spørs­mål fra plei­e­ren hans: «Har du snak­ket med Step­hen før? Var du klar over hva han sa?» Jeg måt­te inn­røm­me at jeg ikke had­de vært det. «Ak­ku­rat», sa hun. «Det kom man­ge ja og nei fra ham, men du snak­ket, så du fikk det an­ta­ke­lig ikke med deg.»

Fore­dra­get han holdt den kvel­den var fan­tas­tisk. Det var om­trent 6000 til­hø­re­re i sa­len, men i de nit­ti mi­nut­te­ne han snak­ket om kos­mo­lo­gi og om livet sitt, kun­ne en hørt en knappe­nål fal­le. Han kun­ne sim­pelt­hen ha spilt et opp­tak av stemmen sin, men han holdt hard­nak­ket på at han ikke vil­le være uper­son­lig. Han måt­te ak­ti­vi­se­re stemme­ge­ne­ra­to­ren for å set­te i gang hvert av­snitt, så det ble en ak­tiv opp­tre­den fra hans side, han satt ikke bare ube­ve­ge­lig på sce­nen.

And­re gang jeg traff ham var da han til­del­te meg den førs­te Step­hen Haw­king-me­dal­jen. Det var en stor ære for meg. Man­ge sto­re navn fra vi­ten­ska­pen var til ste­de. Det var vir­ke­lig stor­ar­tet. Han had­de visst­nok valgt meg for­di han had­de sett Tv-se­ri­en min om kvante­fy­sikk.

Det var gans­ke un­der­lig. Om en ten­ker etter, bur­de me­dal­jen for for­mid­ling av real­vi­ten­skap gått til Step­hen Haw­king. Det skal tross alt ha blitt solgt fle­re ek­semp­la­rer av A Brief History of Ti­me enn av Bi­be­len. Jeg sit­ter fort­satt i opp­taks­ko­mi­te­en ved Sur­rey-uni­ver­si­te­tets fy­sikk­fa­kul­tet, så jeg le­ser alle de per­son­li­ge mo­ti­va­sjons­be­skri­vel­se­ne, og det er en sta­dig gjen­gan­ger at stu­den­te­ne vel­ger fy­sikk for­di de har lest A Brief History of Ti­me. Jeg la­ger kan­skje en Tv-do­ku­men­tar og så vi­de­re, men jeg når ikke ut til så sto­re an­tall som Step­hen har gjort, jeg in­spi­re­rer ikke på langt nær så man­ge. Se bare på med­virk­nin­gen i The Simp­sons! Der nåd­de han ut til sam­funns­lag som in­gen and­re i vår ver­den kun­ne for­mid­let noe til. Så det be­tyd­de mye for meg å få den ut­mer­kel­sen, og det be­tyd­de mye at Step­hen over­rak­te den. En gans­ke spe­si­ell opp­le­vel­se.

Jeg tror Step­hen endret spille­reg­le­ne når det gjaldt å for­mid­le real­vi­ten­skap til et bre­de­re pub­li­kum. Jeg hus­ker da jeg var stu­dent på åtti­tal­let, før A Brief History of Ti­me kom ut. Det var folk som po­pu­la­ri­ser­te real­vi­ten­skap da også – John Grib­bin, Frank Clo­se, Paul Davies, John Bar­row – men po­pu­lær­vi­ten­ska­pe­li­ge bø­ker var en smal ni­sje. De var for folk som var in­ter­es­sert i real­fag, folk som så etter dem. Da A Brief History of Ti­me kom, vil­le alle ha et ek­semp­lar på sa­long­bor­det, selv om de ikke les­te den. Og si­den har det skjedd en eks­plo­sjon i for­mid­lin­gen av real­vi­ten­skap, og i den re­spek­ten som ble vist vi­ten­skaps­for­mid­ling. Inn­til da kun­ne man en­ten være fors­ke­ren som vant no­bel­pri­ser, el­ler man kun­ne være for­mid­le­ren. Det var svært få – kan­skje Richard Feyn­man og et par and­re – som både var sto­re ten­ke­re og svært gode til å for­kla­re. Haw­king var vår ge­ne­ra­sjons sto­re ten­ker og for­kla­rer.

Step­hen gjor­de det mu­lig for folk å ten­ke som så at de gjer­ne vil­le dri­ve vi­ten­ska­pe­lig ar­beid, men at de dess­uten vil­le for­kla­re det for and­re, og at det var en god og re­spek­ta­bel funk­sjon å ha. Tid­li­ge­re had­de tanke­gan­gen vært at hvis du var gløgg, fikk du hol­de på med gløg­ge grei­er, det vil si forsk­nin­gen og eks­pe­ri­men­te­ne. For­mid­lin­gen skul­le over­la­tes til dem som ikke kun­ne kla­re de gløg­ge grei­e­ne, som om det var en un­der­le­gen opp­ga­ve. Step­hen fikk slutt på det sy­net. På for­mid­lings­si­den skap­te han helt nye spille­reg­ler, han ble den mest be­røm­te vi­ten­skaps­man­nen si­den Al­bert Ein­stein.

Alle for­lags­folk kan be­kref­te at A Brief Historyof Ti­me skap­te en helt ny si­tua­sjon. Haw­king sør­get for at bø­ker om rom­mets og ti­dens egen­ska­per ble kule.

«Jeg tror Step­hen endret spille­reg­le­ne når det gjaldt å for­mid­le real­vi­ten­skap til et bre­de­re pub­li­kum»

Jeg var pro­fes­sor Haw­kings dok­tor­grads­stu­dent fra 2000 til 2006. Be­røm­mel­sen hans vir­ket ikke av­skrek­ken­de på meg, slikt er ikke så re­le­vant i uni­ver­si­tets­mil­jø­et. Mer av­skrek­ken­de vir­ket det at han var vel­dig kre­ven­de å sam­ar­bei­de med. Med det me­ner jeg at han bare vil­le be­fat­te seg med de sto­re spørs­må­le­ne, de vans­ke­ligs­te pro­ble­me­ne i teo­re­tisk fy­sikk.

Han had­de en sjel­den form for in­tui­sjon som jeg tror bare en hånd­full vi­ten­skaps­folk hvert år­hund­re er vel­sig­net med: Han kun­ne se for­bi ma­te­ma­tik­ken og be­trak­te de sto­re lin­je­ne. Jeg sam­ar­bei­det med ham om en type streng­te­ori som kal­les M-teori­en, og om in­for­ma­sjons­pa­ra­dok­set ved svar­te hull, som går ut på at svar­te hull til­syne­la­ten­de lek­ket in­for­ma­sjon fra uni­ver­set. Hver gang jeg vis­te ham nye re­sul­ta­ter, viss­te han øye­blik­ke­lig hva man bur­de leg­ge vekt på.

Fi­lo­so­fi­en hans var å være sam­men med kol­le­ge­ne og stu­den­te­ne så mye som mu­lig. Han små­pra­tet ikke om det fag­li­ge, men han var all­tid liv­lig å være sam­men med. Han flei­pet og snak­ket om fil­mer og om hvil­ke res­tau­ran­ter som bur­de prø­ves, og han tok oss med ut på mid­dag når vi fyl­te år. Han var raus med tan­ke­ne og ti­den han span­der­te på oss, og han var raus med livs­gle­den sin.

Det er all­tid i start­fa­sen at noe nytt vir­ker mest til­freds­stil­len­de – når du ak­ku­rat be­gyn­ner å for­stå ting, og noen er på plet­ten til å hol­de deg i hån­den og vise deg vei­en. Han var den per­sonen for meg, og de seks åre­ne jeg til­brak­te med ham var an­ta­ke­lig de ri­kes­te og mest gi­ven­de jeg har hatt. Jeg møt­te Step­hen førs­te gang i 1995 for å dis­ku­te­re al­ter­na­ti­ver for dok­tor­gra­den min. Jeg var ner­vøs, men han hop­pet rett inn i en sam­ta­le om fy­sikk, og et­ter­på send­te han meg av sted med en lis­te over av­hand­lin­ger jeg skul­le lese om streng­te­ori. Den gan­gen var han al­le­re­de kjen­dis. Da jeg stu­der­te til ho­ved­fag, bod­de han i en lei­lig­het un­der stu­dent­bo­li­gen min. Da kom ven­ner på be­søk til meg, bare for å få et glimt av ham.

På grunn av medi­sins­ke pro­ble­mer kun­ne ikke Step­hen gjen­nom­ar­bei­de pro­ble­mer på pa­pir, der­for var dok­tor­grads­stu­den­te­ne svært vik­ti­ge for ham. De hjalp ham å gjø­re be­reg­nin­ge­ne og ut­vik­le tan­ke­ne han had­de. Gjen­nom sam­ar­bei­det med Step­hen ble vi truk­ket rett inn på forsk­nin­gens spyd­spiss.

I lun­sjen gikk sam­ta­len over på po­li­tikk, film og mu­sikk. Han had­de bre­de in­ter­es­ser – han lik­te kunst­ne­risk og eks­pe­ri­men­tell film, men jeg hus­ker han snak­ket om hvor godt han lik­te Ba­be, fil­men om gri­sen som snak­ket. Han had­de et her­lig smil, og si­den han var nødt til å kom­mu­ni­se­re så kon­sist via ta­le­ge­ne­ra­to­ren, ble han en mes­ter med kor­te, slag­fer­di­ge be­merk­nin­ger. En gang mens vi satt på en pub, skrud­de han plut­se­lig opp ly­den på ta­le­ge­ne­ra­to­ren og meld­te at «Jeg kom­mer ut». Han sik­tet til at han skif­tet syn på et mo­ment i for­bin­del­se med svar­te hulls in­for­ma­sjons­pa­ra­doks, men det var ty­de­lig at han had­de moro av å for­vir­re hele pu­ben. Jeg kom­mer til å sav­ne var­men og den hu­mo­ris­tis­ke san­sen hans – han var full av ide­er, en­tu­si­as­me og gnist.

Jeg fikk A Brief History of Ti­me i pre­sang da jeg var ung. Det jeg syn­tes var så in­ter­es­sant, var hvor klart Step­hen grei­de å fram­stil­le alle de vans­ke­li­ge og rare tan­ke­ne – plut­se­lig ga de me­ning. I opp­veks­ten syn­tes jeg ald­ri at sånt som tids­ut­vi­del­se og de un­der­li­ge tyngde­kraft­fe­no­me­ne­ne i re­la­ti­vi­tets­te­ori­en vir­ket rart, for jeg had­de fått dem så greit for­klart førs­te gang jeg kom ut for dem. Det ble en stor start­hjelp for meg.

Selv­sagt var det ikke den enes­te bo­ka som fan­tes om de em­ne­ne, men den var kort, og den frem­la enk­le geome­tris­ke ar­gu­men­ter som ga me­ning hvis en fulg­te dem, og det gjor­de alt så mye enk­le­re se­ne­re. Alt er en­kelt når noen har for­klart det or­dent­lig, og han for­klar­te det or­dent­lig. Det ble et vik­tig grunn­lag å byg­ge vi­de­re på.

Ikke alle gode vi­ten­skaps­menn er gode for­mid­le­re. Men vi har en sterk his­to­rikk som be­gyn­te sli­ke ste­der som i Royal Insti­tu­tion, der folk sto fram og sa det de men­te. Haw­king hør­te til den tra­di­sjo­nen – han, Richard Feyn­mann, Carl Sa­gan og folk som dem ... Det fin­nes en lang rek­ke per­soner som tenk­te så klart at de kun­ne for­mid­le på en like­til måte. Jeg tror nøk­ke­len til frem­ra­gen­de vi­ten­skap er den sam­me som nøk­ke­len til frem­ra­gen­de for­mid­ling – å ha kla­re tan­ker om det en gjør, og å prio­ri­te­re sine ide­er. Når de to tin­ge­ne kom­bi­ne­res, får en et re­sul­tat som er svært kraft­fullt.

Jeg li­ker i grun­nen ikke be­teg­nel­sen vi­ten­skaps­for­mid­ling, det gir inn­trykk av at en snak­ker et frem­med språk og må over­set­te det som fore­går. For­mid­ling er ikke noe ide­elt ord, det hand­ler om å dele. Dele sine tan­ker og sin en­tu­si­as­me. For­mid­ling får det til å hø­res ut som om man står på en høy­de og vif­ter med se­ma­fo­r­flagg for å prø­ve å over­brin­ge noe for­fer­de­lig inn­vik­let. Vi­ten­skap hand­ler om å dele. Vi­ten­skaps­folk de­ler tan­ker hele ti­den. Det lig­ger in­ne­bygd i di­si­pli­nen. Va­nen med å dele tan­ker med folk flest har gått tapt de sis­te ti­åre­ne. Før var det gans­ke van­lig. På at­ten­hundre­tal­let del­te vi­ten­ska­pen sine er­kjen­nel­ser hele ti­den. I stor grad for­di det var slik en god vi­ten­skaps­mann tjen­te pen­ger. Jeg ser ikke på meg selv som vi­ten­skaps­for­mid­ler. Jeg er ikke ut­sen­ding fra en rar ver­den, jeg snak­ker bare om mitt eget per­spek­tiv på ver­den, og om det jeg og and­re har fun­net ut om hvor­dan den fun­ge­rer gjen­nom å stu­de­re de holde­punk­te­ne vi har opp­da­get.

Vi­ten­skap er kan­skje men­nes­ke­he­tens største fel­les­pro­sjekt. De kunn­ska­pe­ne vi i dag har om ver­den, kom­mer fra tu­se­ner av vi­ten­skaps­folk som gjen­nom man­ge ge­ne­ra­sjo­ner har bygd vi­de­re på sine for­gjen­ge­res ar­beid. Vi byg­ger på de kunn­ska­pe­ne igjen. Det er slik det fun­ge­rer. Pro­ble­met er at folk opp­fin­ner en sper­ring som ikke er der. Step­hen Haw­king så ikke den sper­rin­gen, han gikk bare hen og med­del­te det han viss­te.

Han spil­te man­ge for­skjel­li­ge rol­ler i lø­pet av livet. Han var hu­ma­nist, han trod­de ikke på et liv etter dø­den, han var en sterk for­sva­rer av fel­les­ska­pet og det of­fent­li­ge helse­ve­se­net. Han bi­dro med man­ge gode tan­ker om hvor­dan vi kun­ne for­hol­de oss til and­re ting enn vi­ten­skap. Det er noen som ten­ker seg at vi­ten­skap er at­skilt fra det øv­ri­ge sam­fun­net, og han vis­te vel­dig ty­de­lig at det ikke er til­fel­let.

Step­hen var en så spe­si­ell røst. Om en ba hvem som helst hvor som helst om å nev­ne en vi­ten­skaps­mann, tror jeg nav­net hans vil­le fore­kom­me of­te­re enn noe an­net. Det han ble så stor av, var at han ikke bare gjor­de én ting. Han drev frem­ra­gen­de forsk­ning, han drev frem­ra­gen­de for­mid­ling, men han gjor­de and­re ting også, og hele ti­den måt­te han tak­le sto­re per­son­li­ge vans­ke­lig­he­ter. Per­fekt var han på in­gen måte, han var men­nes­ke­lig og had­de sine feil i lik­het med alle and­re. Men han vis­te at det er mu­lig å være man­ge ting, og han åp­net dø­rer slik at and­re kun­ne føl­ge etter.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.