En festival for alt
Det slo meg forrige lørdag. Saken var den at jeg var på festival. Skien Live. I Hamburgskuret satt jeg på en benk, sammen med samboer og barn. Og ganske mange andre barn og voksne. På scenen sto en østfolding med magetaske og shorts og tegnet sirkler. Som igjen ble til elefanter, biler, fly, krabber, sjiraffer og jegvetikkehva. Det var i dette øyeblikket det skjedde. I en kakofoni av barnestemmer som hylte ut hva de trodde Øistein Kristiansen tegnet. Eller Øisteins Blyant, som junior og alle andre juniorer kaller ham. Jeg kom til en erkjennelse der og da: Før i tiden gikk jeg på festival for å høre musikk. Flyte rundt og ta inn stemningen. Snakke. Sitte på gresset. Stå i lange køer for å kjøpe øl på plastglass som går i stykker før du har betalt og som igjen lager enda lengre køer til stinkende avtreder. Nå går jeg på festival for å se en fyr fra barne-tv tegne sirkler. Og det var – og er – helt greit. Selv om jeg visste saers godt at veldig mange venner og kjente skulle samme sted samme kveld for se og høre Raga Rockers. Det ville bli god stemning. Og det ble det utvilsomt. For jeg kunne bare åpne vinduet hjemme på Kleiva og ta lyden og livet inn. Noen vil kanskje kalle det støy og bråk. Det forstår jeg godt. Jeg har fint lite mot det, for jeg vet at det er et tegn på at andre har det bra og at det er liv. Som på ingen måte er sammenlignbart med en høylytt grillfest i nabolaget. Det kan gå an, det også. Men det er vel en kjent sak for de fleste at noen har litt vel høylytte seanser i hagen litt vel ofte. En festival, konsert eller arrangement i Skien sentrum lever jeg imidlertid veldig, veldig fint med. Men det slo meg også, omtrent samtidig som Øisteins Blyant rablet løs, at det finnes en festival for det meste. Som småbarnsfar synes jeg det er helt ypperlig at det også legges til rette for barna. Som Skien Live helt opplagt gjorde denne lørdagen. Men bare tenk på det helt utrolige festivalmangfoldet vi har fått i Telemark! Den ene festivalen etter den andre kommer til. Og noen går. Men mange klarer seg bra. Mange er også blitt svaert viktige for sine naermiljøer. På flere måter. Vi kan jo bare forestille oss hva gigantarrangementer som Dyrsku’n, Seljordfestivalen og Countryfestivalen gir av muligheter og inntekter. Ikke bare for Seljord, men store deler av fylket. Det er en nokså formidabel verdiskapning. Både i kroner og øre, men også i lokal stolthet, glede og engasjement. På Treungenfestivalen i august går Ina Wroldsen, Kurt Nilsen, OnklP & De Fjerne Slektningene, DDE, Di Derre, Midnight Choir, Raga Rockers, Violet Road, Postgirobygget, Morten Abel, Admiral P, Oslo Ess, Erik og Kriss, Honningbarna, Staysman & Lazz m/ Katastrofe, TIX, Too Far Gone, Loveshack, Ni Liv, E-76, Björn Rosenström, Rune Rudberg Band, Byting Becca, Terje Sending, Ingenting, Torgeir og Kjendisene, Trang Fødsel, Come Taste the Band, Steinar Albrigtsen featuring Monika Nordli, Synne Sanden, Ramblers, Frimann, Rune Sanden, The Espelids, The Boots Band, Metalworx, Sørgekåpe, Luxus Leverpostei, Mads Veslelia, Lothepus og Johnny Sandåker på scenen. Det er jo nesten naturstridig, men Jørgen Solberg og gjengen satser virkelig høyt. Og slik er det over hele fylket. Viser ved kanalen feirer 20 år nettopp denne helgen. Rjukan rock, som rocket fra seg forrige helg, har holdt det gående siden 2000. I Vardens sommerbilag, som kommer med dagens avis, kan få et inntrykk av hvor mangfoldig det er, med Victoriafestivalen i Kviteseid, Kistefestivalen i Siljan, Bluegrassfestivalen i Langesund, Mellom himmel og jord i Drangedal, Wings & Wheels i Lunde, Museumsfestivalen i Porsgrunn, skifestivalen i Sommarland, Bacalaofestivalen i Brevik, Verdens minste festival på Jomfruland, Kragerø Live, ølfestivalen i Porsgrunn, bluesfestivalen på Notodden, og slik fortsetter det, med havnefestival, hagefestival, fiskefestival, folkemusikkfestival, kristen musikkfestival, revyfestival, trubadurfestival, matfestival og litteraturdager i Vinje. Blant annet. Og selvsagt Snipetorpmarken, som jeg har på dørstokken. Veldig bokstavelig talt. Jeg har besøkt flere av dem, og jeg kommer helt sikkert til å besøke flere i år. Selv må jeg innrømme at jeg lar meg begeistre av det utrolige mangfoldet på Dyrsku’n, Eplefesten på Gvarv og Mersmak i Skien. Bacalao blir heller aldri feil, og i alle fall ikke i vakre Brevik. Og jeg ser jo helt umiddelbart at det fort dreier seg om mat når jeg ramser opp. Det må man som kjent ha, og det er fabelaktig hvis den er lokal på festival. Lokalt var det utvilsomt for noen år siden da jeg og et knippe kompiser var på Kartfestivalen. Vi hadde bare ett problem. Det var virkelig det eneste, men det var til gjengjeld stort: Vi var på festival, og Odd skulle spille bortekamp. Hvordan skulle vi få sett den? Campsjef Thor-Anders fikk forelagt problemstillingen. Kort tid etter satt en bråta fotballinteresserte, sikkert 15 i tallet, i hans egen stue hjemme på Gvarv. Jeg husker ikke kampen, men jeg husker veldig godt gjestfriheten, naerheten og viljen til å løse vårt uoverstigelige problem. Her snakker vi festival som tar publikummet sitt på alvor! Det finnes festivaler for alt. Det er jo bare helt fantastisk hva som tilbys i dette vakre fylket. Enten du er stor, liten, sulten, tørst, nysgjerrig eller vitebegjaerlig. Applaus til festivalfylket Telemark!