Lilleelvkrysset tut for tut
Telemarkskanalen skal nå vises fram for hele verden. Riktignok har det vaert fritt fram for hele verden å se Victoria og alle de andre skjønnhetene tidligere også. Det er jo bare å reise hit fra utlandet. Men nå skal altså farkosten og de ypperlige omgivelsene vises på noe som heter Netflix, som trolig har betalt i dyre dommer for å få kloden til å stresse ned med litt sakte-tv. Det siste kan vaere en god idé, med tanke på all global djevelskap som råder. Det er for øvrig nye uprøvd sakte-tv. «Sundjordet-kanalen minutt for minutt», for eksempel. Eller «Lilleelvkrysset tut for tut.» For hvis man ikke tuter når man står i kø, så kommer man i hvert fall ikke noen vei. Ikke det at man kommer noen vei hvis man tuter heller. Men tuting har i det minste en slags symbolsk verdi. Den viser at vi ikke finner oss i hva som helst, spesielt når kjøttkakene venter etter en lang arbeidsdag. For øvrig kunne også en lang arbeidsdag vaert et greit objekt for saktefjernsyn. Og da snakker vi om noe som virkelig går sakte, uten at vi skal nevne verken navn eller nummer på dem vi sikter til. For øvrig har suksessen med trege og naermest uendelige tv-sendinger slått hull på en myte: Nordmenn befinner seg slett ikke i en tidsklemme. Det gjelder bare å prioritere det som er viktig. Hvem har vel tid til å støvsuge når det er så mye godt på skjermen? Og som Fleksnes sa det: Hva er vitsen med tv, hvis vi ikke ser alle programmene? Litt av et tankekors. For oss tv-slaver er det bittert å tenke på alt vi går glipp av. Folk klager jo over alle reprisene som sendes, men de skal vaere glade for hver ny sjanse de får til å se alle programmene de tidligere sovnet fra.