SETTEMASKINEN
ed Johan Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkekunsten kunne man, fra 1450-tallet, masseprodusere bøker og skrifter, i stedet for å kopiere tekst ved avskrift. Gutenberg tok nemlig i bruk støpte enkeltstående metalltegn, som bokstaver, komma og punktum – såkalte løse typer.
Disse satte han sammen til ord og linjer, for så å trykke dem på papir ved hjelp av trykkfarge og trepresse.
Oppfinnelsen satte typografen i arbeid, og med typografien – av de greske ordene «typos» (form) og «grapho» (skrive), fulgte flere fagarbeidere, som trykkere, skriftstøpere og settere.
Håndarbeid for skolerte
Setteren var håndverkeren som gjorde klar teksten – framstilte satsen – til trykking hos trykkeren. Håndsetteren plukket løse typer, gjerne av bly, én for én fra hvert sitt rom, eller «fag», i en settekasse, og satt linje for linje i en vinkelhake. Setteren måtte bokstavere speilvendt, slik at satsen skulle gi et rettvendt trykk, og etter trykkingen ble typene demontert for gjenbruk.
– Håndsats besto av to forskjellige arbeidsprosesser, selve settingen og «avleggingen» – det vil si å legge den brukte satsen tilbake på rett plass i settekassen, forteller Torbjørn Eng, typograf og medutgiver av blant annet boka «Fra bly til Bytes».
– Jobben var tidkrevende og ensformig, men setterarbeidet var ansett som et relativt fint yrke. Setterne var nemlig skolerte, de måtte jo vaere lese- og skrivekyndige, forklarer han.
Flere ansatte
Det første norske trykkeriet ble etablert allerede i 1643, av danske Tyge Nielssøn, og sannsynligvis fikk han hjelp ved trepressa. De første norske trykkeriene hadde nemlig få ansatte, men de var neppe enmannsbedrifter. På begynnelsen av 1800-tallet var det fremdeles bare fire trykkerier i Norge, og her jobbet antakelig ikke mer enn rundt 20 personer.
Fra 1839 ble imidlertid kravet om kongelige
Settemaskinene revolusjonerte avisproduksjonen og trykkeridriften fra 1880-årene.
I avisene ble artikler skrevet på skrivemaskin av journalister, som leverte papirmanuskriptene til maskinsetterne. Brødteksten ble tastet inn på nytt på den store settemaskinen.
Det fantes to hovedtyper settemaskiner: «Linotype», som støpte hele tekstlinjer, og «Monotype», som støpte én og én bokstav, som deretter ble samlet til linjer.
Settemaskinen besto som regel av tre hoveddeler: Tastatur, et matrisemagasin og støpeform for bokstaver. Støpeformene – matrisene – sirkulerte, og ved anslag på tastaturet falt matrisene ut av en kanal i magasinet og ned i «samleren», hvor kiler mellom ordene ble presset opp slik at de løse matrisene dannet en kompakt støpeform. Linjen ble ført til støpehjulet hvor bly ble pumpet inn og linjen støpt. Hver enkelt bokstav hadde sin spesielle «låskombinasjon» og falt automatisk tilbake i riktig kanal. Kilder: SNL, Pressemuseet FjeldLom trykkeriprivilegier opphevet, og «alle» kunne nå drive trykkeri. Og med avisenes økte utbredelse, omtrent fra samme tid, ble behovet for settere stort.
– Fra Gutenbergs tid og fram til 1800-tallet sto setterfaget naermest stille rent teknologisk. Med økende etterspørsel og produksjon av aviser og bøker, fikk man imidlertid hurtigere trykkpresser utover på 1800-tallet, og behovet for satsproduksjon ble med dermed større. Løsningen ble å ansette flere settere ved trykkeriene, forteller Torbjørn Eng.
Kvinnene motarbeides
På 1880-tallet fikk håndsetteren selskap av, og ble etter hvert avløst av, settemaskinen og maskinsetteren. Settemaskinene kunne støpe hele sammenhengende linjer, og den tidkrevende jobben med å legge blybokstavene tilbake på plass i settekassene opphørte. Linjestøpemaskinene hadde nemlig matriser – støpeformer – som kunne sette sammen hele linjer for støping i bly. Den tidkrevende avleggingen bortfalt, fordi de støpte linjene nå ble smeltet om til ny sats.
– Dette var svaert tidsbesparende, og produksjonen av sats økte voldsomt med oppfinnelsen. Den revolusjonerte avisproduksjonen, mener Torbjørn Eng.
Både kvinner og menn jobbet som settere, og fra 1891 fikk yrkeskvinnene adgang som medlemmer i «Den typografiske forening i Christiania». Kvinnene var dårligere betalt enn mennene, og som billig arbeidskraft ble de sett på som en trussel av mennene i bransjen.
– I 1902 gikk faktisk kvinnene ut av foreningen, fordi de ble motarbeidet av sine mannlige kollegaer. De kom imidlertid tilbake igjen 1906, forteller Torbjørn Eng.
Desktop publishing
Fra trykking med blysats gikk man gradvis over til «pasteup» fra 1960- og -70-tallet. Det vil si at tekstsidene ble klistret opp for hånd og avfotografert. Arbeidet foregikk nå ved lysbordet i stedet for ved settekassen, og blytegn og vinkelhaker måtte vike plassen for millimeterpapir, rutenett og voks-lim.
Typograf Torbjørn Eng anslår at antallet settere i arbeid rett før blyteknologiens opphør var i overkant av 3000:
– Setterne var nok flest helt på slutten av 1960-tallet. Etter dette kom fotosats og digital saksframstilling. Senere skulle desktop publishing, altså bruk av Adobe InDesign og andre programmer på PC og Mac, redusere antallet stillinger betydelig.
I dag har desktop publishing og offsetog digitaltrykk erstattet settemaskiner og blysats.
FORENTE: I 1643: